Film

Ironi møter ­klima-alvor

Det er ikke zombiene man skal frykte i «The Dead Don’t Die.»

'Alt er unormalt», sier en av hovedpersonene i zombiefilmen The Dead Don't Die, en historie med atypisk vilje til samfunnssatire og mening til å være skapt av Jim Jarmusch.

Amerikansk uavhengig films kanskje viktigste forteller er ­ingen ungdom lenger, og i en alder av 66 har han altså laget en zombiefilm som er ment å skremme, men ikke på den tradisjonelle horror-måten. Spranget­ synes langt fra de lavmælte, men prateglade nedpå-komediene som gjorde ham kjent fra det tidlige 80-tallet og utover, fra gjennombruddet Stranger Than ­Paradise i 1984 til Broken ­Flowers fra 2005.

Zombievandring

Men The Dead Don't Die deler særtrekk med resten av filmografien: Slent­rende tempo i et innfallsrikt, ikke-strømlinjet manus, mer vektlegging av typer og stemning enn action og fremdrifts-jagende plott. Og et kobbel kjente ansikter som stort sett har spilt i Jarmusch-produksjoner tidligere. For mange vil ensemblet være grunn nok til å løse ut billett i seg selv: Rollelista ­består av kresne prisvinnende skuespiller med kultstatus, som Bill Murray, Tilda Swinton, Chloë Sevigny, Steve Buscemi og Danny Glover. Med største naturlighet er den disneyske barnestjerneyndlingen Selena Gomez og Star Wars-skurken Adam Driver også inkludert, sistnevnte er både ­utstyrt med en nøkkelring fra den gigantomane filmserien og betydelige sverdsvinging-egenskaper. I mindre, men betydningsfulle roller finner man musikere; rockeren Iggy Pop, rapperen RZA og raspesangeren Tom Waits.

Samtlige ordlegger seg og snakker i samme leie som filmskaperen, som i sin tid forklarte sin sedate pratestil med at han nok også tenker langsomt.

LES MER: Den tyske soldaten Willi Herold kledde seg ut i en kapteins uniform og ble til en nådeløs ­kommandant under 2. verdenskrig.

Pessimisme i sentrum

Hva har han tenkt her? Anormaliteten­ i filmen er en menneskeskapt ­katastrofe: Profittjagende ressursutvinning i polområdene har forstyrret jordas rotasjon. At teknologi slutter å fungere og at det er lyst på natta er bare et forsiktig­ forspill til en global zombie­kalypse: Hele verdens døde står opp fra sine graver for å gjøre livet surt for det man må anta er menneskehetens siste generasjon.

Vi følger kun hendelsene i den USA-typiske småbyen Centerville, der Murray, Driver og Sevigny er politifolk som havner midt i grusomhetene. Mennene er standard Jarmusch-lakoniske, Sevignys rollefigur reagerer på forferdelighetene med menneskelig troverdighet. Mest politisk er Steve Buscemis bonde: Han eier en hund ved navn Rumsfeld og et hodeplagg med det semantisk tvilsomme slagordet «Keep America White Again».

«Dette kommer ikke til å ende bra», lyder en annen gjennomgangsreplikk. I The Dead Don't Die viser filmskaperen seg fra en mer alvorlig og ansvarlig side enn tidligere, det er som om vår grimme samtid har tvunget ham til å sidestille sin distanserte ­ironi med en krum pekefinger mot naturutbytting og forbruker­mentalitet.

Hjerneløst forbruk

Zombier var i utgangspunktet en marginal­ del av karibisk voodoo-religion,­ kun kjent fra Haiti. De viljeløse­ skapningene gjenspeilte den svarte befolkingens frykt for slaveri – å være fullstendig i en annens makt. Da George A. ­Romero (en filmskaper det refereres hyppig til i The Dead Don't Die) gjorde zombier til allemannseie med Night of the Living Dead i 1968, var de et bilde på blinde forbruk­ere, og det er slik vi kjenner dem i dag: De trekkes nesten alltid mot kjøpesentre, enten de opptrer i komedier, skrekk eller som kanonføde i dataspill. Diett: Tenkende menneskers hjerner.

I The Dead Don't Die er de udøde­ desperate etter kjente­ merkevarer: Godteri, kaffe, ­leker, brus, kabel-TV, internett og ­reseptbelagte piller. De ­levende likene er et resultat av en naturkatastrofe de selv har vært med på å skape. Samfunnskritikken er ikke subtil, budskapet er heller ikke udelt positivt: Vi må bare gjøre det beste vi kan, selv om det er håpløst.

LES MER: Et suggestivt lydbilde og unik ­omsorg for sine hovedpersoner gjør Hereditary til en av nyere tids beste skrekk­filmer.

Høyt og lavt

Underveis leker filmskaperen seg med velkjente zombiefilmkonvensjoner: Her er kirkegårder, hender som trenger seg opp fra graver, haglegevær, halshoggings-humor (med ­machete, samuraisverd og hagesaks) og selvfølgelig kjøpesentre.

På typisk Jarmusch-vis får kulturelt høyverdige referanser til forfattere som Hermann Melville og Samuel Fuller selskap med skøyeraktige vink til Ringenes Herre, Alfred Hitchcocks Psycho, og et potensielt fremmedgjørende­ metagrep: Rollefigurene vet at de medvirker i en film av Jim Jarmusch.

Zombieangrepet er spenningsløst på grensen til det monotone, dette er ikke en historie for den jevne skrekk-entusiast. Filmskaperen viser dessuten en ­ettertenksom og sjangerutypisk respekt for de blodige ofrene. En viss ­åndelighet er det også funnet plass til, betimelig nok i en film om livet etter døden.

Håpets plass

Men tar den den selvbevisste, lun-vemodige ironien brodden av budskapet om en planet på randen av utslettelse?

Spørsmålet er i grunnen ikke vesentlig. Kraften i The Dead Don't Die ligger i diskusjonen om håpets plass i en dyster situasjon. Og at Jim Jarmusch har laget film om en planet på randen av utryddelse er forstemmende i seg selv.

Einar Aarvig

kultur@vl.no

---

The Dead Don’t Die

  • Amerikansk skrekk/komedie
  • Regi: Jim Jarmusch
  • Med: Bill Murray, Adam Driver, Tilda Swinton, Chloë Sevigny, Steve ­Buscemi, Selena Gomez, Danny ­Glover, Iggy Pop, Tom Waits
  • 1 time, 44 minutter
  • Aldersgrense: 15 år

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film