Innovasjon Japan

Som del av den økonomiske og teknologiske oppblomstringen japanerne opplevde på 80-tallet, knyttet mange store firmaer og selskaper til seg komponister og musikere som sto i front av utviklingen. Pengene strømmet. Musikken som kom ut av investeringene dreide seg likevel i mange tilfeller om noe helt annet enn det vi her hjemme tradisjonelt tenker på som reklame.

Visjonære og eksperimenterende musikere ble hyret inn for å lage musikk for hverdagslivet og for omgivelsene og rommene som omgav produktene og livsstilen de inngikk i. Utgivelsen Kankyo Ongaku: Japanese Ambient, Enviromental & New Age Music 1980-1990 tar for seg noe av denne musikken. Her finner man lydskulpturer og soundscapes for arkitektur, bakgrunnsmusikk for butikklokaler, men også for konkrete produkter til salgs i forretninger. Har du savnet et avantgardistisk stykke musikk skrevet til et Sanyo aircondition-apparat eller ei Seiko-klokke? Du finner det her.

LES OGSÅ: David Sylvian gir utsikt til Fuji-fjellet.

Japan-arkivet

Light In the Attic er et plateselskap med base i Los Angeles. De har i en årrekke profilert seg kun på å spre allerede utgitt musikk på nytt igjen. På grunn av sine forseggjorte utgivelser, og ikke minst utmerkede smak og sans for å søke opp og gjøre tilgjengelig viktig, og til dels ukjent, musikk, har de blitt en av verdens viktigste på reissue-fronten. I dette arbeidet inngår også noe de kaller «The Japan Archive Series». Japansk populærmusikk presenteres i flotte utgaver, i noen tilfeller (som her) for første gang utenfor Japans grenser. Deres aller nyeste utgivelse tar for seg fenomenet City Pop, som er omtalt i en annen sammenheng her på sidene tidligere, mens utgivelsen det her er snakk om, kom litt tidligere i vår.

I fineste japansk tradisjon er musikken på Kankyo Ongaku, som altså betyr noe slikt som miljømusikk eller omgivelsesmusikk, selvfølgelig valgt ut av en person med autoritet på området sitt. Spencer Doran er del av Portland-duoen Visible Cloaks og ekspert på feltet. Utgivelsen omfatter 23 artister fordelt på to CD-er, eventuelt tre LP-er (med bonusspor, selvsagt). I strømmetjenestene finnes foreløpig et utvalg bestående av 10 låter.

To giganter

For å starte med slutten: Det siste sporet på CD 2 heter «Original BGM», og er signert Harumi Hosono, som enkelt vil kjenne igjen fra det populære elektroniske popbandet Yellow Magic Orchestra (som for øvrig også er representert med en låt her). Forkortelsen «BGM» står for «background music», og merkelappen puttes fortsatt på mange spillelister i Japan. Dette må ikke forståes som noe negativt, slik vi gjerne bruker uttrykket her hjemme, men som en kategorisering av musikken, for eksempel knyttet til aktivitet eller til sjanger. I en nyhetssak nylig kom det fram at en annen japansk gigant, Ryuichi Sakamoto, var så lei av musikken på favorittrestauranten sin i New York at han tilbød seg å lage spillelister og levere selv. Kanskje enda at bevis på at japanerne ikke tar lett på lyden de omgir seg med?

Filmen om Sakamoto ble vist i Jakobskirken i Oslo under Film fra Sør-festivalen i fjor og gitt fyldig omtale her i avisa. Han er også representert med et spor på LP-versjonen av Kankyo Ongaku, foruten at han også naturligvis var en av medlemmene i nettopp Yellow Magic Orchestra i yngre dager. Om man ser på Hosonos og Sakamotos samlede virke som produsenter for andre og som komponister og utøvere med egen musikk, er omfanget av deres virke nesten uforståelig: vidt, inspirerende og vanvittig stort. Av andre utøvere på denne plata som kan være mer kjent utenfor Japan, kan nevnes Joe Hisaishi fra animasjonsstudioet Studio Ghibli.

LES OGSÅ: – Musikk har kraft til å endre og oppdra hjernen vår, sier nevrolog og professor i musikk, Geir Olve Skeie.

Musikk for flyplasser

Det må sies at musikken på denne samleren beveger seg i et meget rolig og avslappet landskap, ja, den må være blant det fredeligste strekket av musikk jeg har hørt på plate noen gang. Tidens synthesizer-teknologi er selvfølgelig en integrert del, med utviklingen firmaer som Roland og Yamaha bragte på banen innen sequencing og syntese, men også tidlige digitale workstations og innspillingsplattformer er representert. Lydbildet er nesten konsekvent minimalt og luftig, og det finnes også markante innslag av naturlyder og tradisjonelle japanske instrumenter, foruten at også synthbruken ofte lener seg hardt i retning av det østlige i rytmikk og tonalitet.

Det er ellers umulig ikke å tenke på de myke kling-klong-lydene på Brian Enos definerende ambientverk Music for Airports. Èn ting er selve lydene, men tankene om rommets og omgivelsenes betydning virker også beslektede. I den fysiske utgivelsen av Kankyo Ongaku finnes, foruten fyldige artistomtaler av alle bidragsytere, også et innførende essay av kurator Doran selv. Her kan man blant annet følge tråden om hvordan Enos musikk spredte seg i Japan via en konkret platebutikk i Tokyo og inn i noen av miljøene som er representert her. Andre inspirasjonskilder som nevnes er Saties Music for Furniture og Jon Hassells «Fourth World»-bevegelse.

LES OGSÅ: NLM og DELK har misjonert i 70 år i Japan. Det har ikke resultert i mange kristne.

Filosofisk fundament

Det er vanskelig å si noe annet enn at det vi har med å gjøre her, er et punkt i historien der kunst og kommers har samvirket på en uhyre vellykket måte. Det har kanskje heller ikke har noe motstykke i vesten, selv om det selvsagt er mange eksempler på samvirket mellom næringsliv og kunst også her. Noe av forskjellen bunner i dyptgripende og grunnleggende forhold ved japansk levesett og filosofi. Kombinasjonen av filosofi, religion, en måte å se omgivelser og natur på og ung, moderne teknologi preger lyden på hele samlingen.

En av dem som jeg har latt meg fascinere ekstra av i det siste er Takashi Kokubo, aircondition-komponisten selv, som bidrar med sporet «A dream Sails Out to Sea – Scene 3». Hans øvrige musikk finnes ikke på strømmetjenester her i landet, men masse ligger ute på YouTube. Hans Oasis of the Wind II- A story of Forest And Water fra 1993 er en natursøkende vakker, rik og stressdempende sak, med fuglekvitter, rislende vann, fløyter, perkusjon, pulserende synther og fingerspill på gitar.

Kokubos musikk minner, som en del av den på Kankyo Ongaku, kanskje aller mest om det som møter en ved inngangen til mange historiske japanske tempelområder. Der finnes gjerne en kilde med klart, rennende vann og øser i flettet bambus eller treverk. Oppfordringen er: Vask trynet ditt litt, ta deg en slurk, kjenn det kalde vannet, ro ned, tenk litt etter.