Innholdet i hvert øyeblikk

Hun var brasiliansk, født 1920 inn i en jødisk familie fra Ukraina, død 56 år senere i Brasil. Det var kaosets tid, rasekrig og hungersnød. Hennes bestefar ble myrdet, moren voldtatt, far endte i eksil, pengeløs, på den andre siden av kloden. Familiens forhutlete rester ble vasket i land i det nordøstlige Brasil. Da Clarice var ni, døde moren – av krigsskadene. Det er ikke rart at Clarice Lispector utviklet seg som en av de mest sansende kvinnene i verdenslitteraturen – ofte sammenlignet med Kafka, Virginia Wolf og James Joyce, bare mer «gjennomsiktig». Hun sanser oss vekk fra det som holder oss fast.

Tar vare på

Bokvennen/Solum forlag har tatt godt vare på Clarice Lispectors bøker for oss – tre er utgitt før, den første Nær livets hjerte. Nå er to av de mest leste utgitt på nytt, Familiebånd og Hvor var dere i natt – noveller om stillhet, stillhetens vesen, den skumle og ­lindrende stillheten, snøen, tomheten, stillheten når den er falt på plass og vi slipper å døyve den med ting som støyer og lammer. Og om tause kvinner, de stille eller de som er gjort tause og som ­lever sitt nervøse hverdagsliv. Dette er en prosa som rammer oss i eksistensens myke deler, der den fruktbare forvirringen er, sammen med et slags absolutt liv: «Ytterst i meg står jeg. Jeg som bønnfaller, jeg som trenger, jeg som ber, som gråter, som jamrer. Men som synger. Som sier ord. Ord ut i luften? Det gjør ikke noe, vinden bringer dem tilbake igjen, og jeg eier dem.»

Ved vinduet

Kanskje kan det høres luftig og forløyet ut, men slik er det ikke. Det er bare mitt språk som ikke strekker til. Det er som å skrive om Tsjekhovs skyggeaktige skikkelser, det går heller ikke, de må ses og fornemmes. Lispectors er ikke skygger, de er ikke bare av glass, de står på kanten. Skrøpelige og utsatte personer, personer som verken kan unnslippe seg selv eller andre. De er vakre i sin avkledd­het – selv de mest ubehagelige er det, hun tar vare på menneskene sine og skyver dem ikke vekk. Den «alminnelige» kvinnen på bussen, som holder på posen med mat – og vippes ut av det hverdagsgrå. Kvinnen som kjøpte roser hun skulle gi til en venninne, til seg selv, til venninnen, igjen, til seg selv ... det er ikke mulig å få fred, hun har hodet fullt av sprik. Kvinnen, som står ved vinduet: «Jeg står ved vinduet, og alt som skjer er dette: Jeg ser regnet med velvillige øyne, og regnet ser meg i overensstemmelse med meg selv. Vi er begge opptatt av å flyte.»

Og det gjør hun, det gjør de.

Dotter av tilværelse

Jeg leser Clarice Lispector og vet at en historie er et levende vesen, det er dotter av tilværelse. I novellen Stillheten ­reflekterer hun: «Stillheten er tom og uten løfter. Om det i det minste hadde vært litt vind. Vind er raseri, raseri er liv. Eller snø. Som er stum, men som etterlater spor – alt blir hvitt, barna ler, skrittene knirker og setter spor. Der er en kontinuitet som er livet. Men denne stillheten etterlater ingen bevis. Du kan ikke snakke om stillheten som du snakker om snøen. Du kan ikke si noe til noen slik du kunne sagt om snø: merket du stillheten i natt? Den som hørte noe, sier det ikke.» Eller denne: «Så hvis du har mot til det, slutter du å kjempe. Du går inn i den, du går sammen med den, vi er de eneste spøkelsene i en natt i Bern. Bare gå inn i den. Ikke vent på resten av nattemørket foran den, bare på selve den. Det blir som om vi var om bord i et skip så kjempestort at vi ikke visste at vi var på et skip.»

Jødisk farget

Ingen ting er stabilt i disse ­tekstene. De er enkle og vanskelige. Noen vil si enkle, andre vanskelige. Så tette av stemning at de må leses i uhyre våken tilstand. Stemmen er stille, noen gjenkjenner den lyse, melankolske stemningen i den hasidiske jødedommen, som familien kom fra. Den som inspirerte Marc Chagall til å løfte seg fra jorden og la skikkelsene danse på himmelen, eller på et fjøstak. Denne dobbeltheten, denne «fornektelsen» av tyngde­lovens absolutte virksomhet. Og av en Gud som er nåde. Hun skriver: «Hvor mange timer blir spilt i nattemørket i forventning om at stillheten skal dømme deg – slik vi forgjeves venter på å bli dømt av Gud.