Inn i vår tid

Hadde jeg vinger består av 17 noveller. De er atskilt av fotokunst, en serie illustrasjoner som er nært beslektet, men ulike. Illustrasjonene bidrar derved til å binde samlingen sammen, de stammer fra samme blikk. Mange av dem gjengir enkle blomster gjennom et slags filter, på andre foto tar filteret overhånd; det er som om man ser gjennom et isbelagt vindu. ­Kanskje er det slik erindringer fra barndommen er.

To i én

Selv om Hadde jeg vinger formelt er én samling, fint holdt sammen og innbundet av f­otokunsten, framstår den som todelt. Det hadde vært mulig og kanskje ønskelig å utgi t­ekstene som to samlinger: Én novelle­samling og én ­samling innenfor genren barndoms­erindringer. Men gjennom å utgi også ­fortellingene lengre ut i samlingen som noveller, fristiller Skjelbred seg til å kunne innta ulike posisjoner og innganger i et temmelig konsekvent tidsbilde: et Bygde-Norge som tidfestes til omkring 1940- til 50-tallet.

Krigen nevnes ikke, men man handler over disk, har skjønnskrift på skolen og framhalds­skolen eksisterer. Skjelbred trenger heller ikke være bundet til faktiske hendelsesforløp. Denne friheten hadde hun naturligvis ikke hatt om hun hadde utgitt materialet som ­erindringer. ­Problemet er at denne delen av samlingen framstår som så sterkt bundet til ett bestemt ­oppvekstmiljø. Disse båndene overstyrer til tider novelleformen slik at Skjelbred ikke alltid helt makter å dra tekstene i land.

Døden i hverdagen

I den første delens mer ­fullendte noveller er det døden som hersker. Som i lette akvarellstrøk skisseres ulike miljøer, ulike personkonstellasjoner, ulike situasjoner – før det avsløres at en som står hovedpersonen(e) nær har gått bort.

Men dødens tilstedeværelse er ikke tung, kvelende og truende. Tvert imot omgås døden her på en forsonlig, nesten lett måte. ­Budskapet leseren får med seg er at døden er vond og hard, men den er også hverdagslig og kan sette et ­forsonlig punktum. Det går an å ta den ordentlig inn, og samtidig komme seg videre. Litteratur som makter å behandle døden på denne måten, har vi ikke for mye av.

Kjærlighet

Samlingen åpner for eksempel med en perle: Det kunne vært novellen om den bunnløse, ødeleggende sorgen til to ­foreldre som ­mister det kjæreste de har i det hun står på ­terskelen til eget voksenliv. Men ­foreldrene ­erindrer sammen, bringer ulike ­detaljer til samtalen. De har mistet sitt barn men har ­fortsatt hverandre.

Novellen setter en fin tone, som følges opp av novellen om ei lita jente og hennes barnløse, døende tante. I neste novelle, igjen fra barnets perspektiv, er det en stemor som dør. Deretter en mor, så en far, så en sønn. Dette kan høres tungt ut, men noe av det store med denne ­samlingen er at Skjelbreds språklige ­
bearbeiding gjør døden håndterlig. Hver død er unik, den inngår i et unikt sett av r­elasjoner. Og det som preger relasjonene i novellene er ­kjærlighet, om ikke alltid enkel 
kjærlighet.

Jenters blikk

Mange av novellesamlingens ulike jeg-personer er unge jenter. Skjelbred skildrer interessant gryende kvinnelig begjær i en tid før kroppspress og instagram, mote­-
blogger og andre sosiale mediers beinharde lov. Jeg-personene i novellene er overhodet ikke opptatt av hvor deilige de selv er, de er mer opptatt av nakke­gropa til den gutten i klassen. ­Likestillingen har kommet lengre i dag enn i novelle­samlingens narrative tid, men jenters blikk har siden den gang skiftet retning: Fra et utoverblikk til et ­utvendig, vurderende blikk på en selv.

Norske forhold

Kan samlingens ­tidskoloritt være fremmedgjørende for yngre lesere? Foreldre­generasjonen leser jo oppvekst­romaner av forfattere født på 90-tallet eller enda ­senere (jamfør suksessen til Zeshan Shakar med sin ­debutroman Tante Ulrikkes vei). Er det ­vanskeligere omvendt vei, for unge lesere av ny litteratur lagt til 30-, 40- og kanskje 50-­tallet? Eller er forskjellen at Tante Urikkes vei er ­roman, mens novellen ikke har plass til å gi ­tidskoloritten detaljer?

Denne leseren heller mot at det er en sjanger-utfordring heller enn at det handler om alder eller tidskoloritt. Kanskje ligger det også en ­ambivalens i å lese noveller lagt til en tid i Norge der kjønn fortsatt gjorde så stor forskjell?

Fortellingen som har gitt samlingen dens ­tittel, handler om ei jente som begynner å stå bak disken hos en kjøpmann de dagene i uka hun ikke går på framhaldsskolen. I dag tenker vi lett at det er så lenge siden jenter i Norge ­hadde få valgmuligheter mens vi heftig ­diskuterer ­jenters manglende valgmuligheter andre steder i ­verden. Skjelbreds noveller minner oss om at dette også var situasjonen i mange nålevende nordmenns oppvekst.