Ingen slipper unna

Anmeldt av Kari Løvaas

Det var mørk og tett skog, skriver Kerstin Ekman i Herrarna i skogen: «Bare langsomt skulle den åpnes. Lyse flekker, gjennombrudd i løvtaket. Små rydninger som raskt vokste igjen. Svedjerøyk og øksehugg. Nye åpninger mot sola. Det var det menneskelige i skogen. Slik begynte det.» I dag er 95 prosent av klodens skoger monokulturell industriskog. Så utidsmessig det enn måtte være, figurerer ofte skogens dyp som levende symbol i vårt drømmeliv, om ikke annet så i forestillingen om et mykt mørke som kan gi ly mot sivilisasjonens flombelysning.

I Knudsens siste roman Kjærlighetsfragmentet kan vi lese: «Enkelte har flyttet opp i skogene. De prøvde å komme vekk fra nettet og sterke strømmålere med sendere plassert midt i hjertet av huset.» Tobarnsmoren Lava forteller hvordan hun selv resignerer i kampen mot den konstante påkoblingens invadering av familie- og sjelslivets alle krinker og kroker.

Underliggjør

Gjennom den lille forskyvningen mot et dystopisk framtidsscenario, underliggjør Knudsen den virkeligheten de fleste av oss hele tiden tilpasser oss og lever midt oppe i. «Men nå er det ingen steder å gjemme seg», konkluderer Lava. «Jorda er omringet av titusenvis av satellitter med sendere, ingen slipper unna.»

Menneskene beveger seg i en tynn tynn skorpe, det ytterste laget av all den tiden skogen har skapt til oss, skriver Ekman. «Men slik kjennes det ikke, for vi er mange og akkurat nå er det vi som har makten.» Skjønt, dette med makten: Om noe, så er det følelsen av maktløshet Knudsen skriver fram hos sine romankarakterer, liksom fastkilt som de er i misforholdet mellom det de vet og hvordan de lever. Mistanken om at de er ufrivillige medløpere i et system konstruert for å ødelegge og utslette. De enorme planetære omskakningene som sivilisasjonen har påskyndet: skogstap og artsutryddelse, klimaforandringer, issmelting, ekstremvær. All døingen og alle kampene, som Lava tenker. Og samtidig de globaliserte kapitalkreftenes og informasjonsteknologiens utradering av demokratiske offentligheter og politiske handlingsrom.

Det finnes en stum desperasjon her, som noen og enhver kan kjenne seg igjen i – om vi da overhodet tør og tåler å kjenne etter, som det heter. «Forandringene» befinner seg på en «for forstanden usynlig frekvens». Forstanden tilhører kanskje den ytterste, tynne skorpen over de glødende, flytende steinmassene som hovedpersonen har fått sitt navn etter?

Hellige rom i skogen

De første lysningene i skogen var også ofte de første hellige rommene hvorfra menneskene kunne se stjernenes tegn og bilder, «og i det utblikket begynner antakelig både metafysikk og vitenskap», skriver Ekman. Hos Knudsen er denne himmelhvelvingen formørket – eller snarere invadert, av menneskenes egne ikke-menneskelige øyne som stirrer tilbake på dem for å kartlegge og kontrollere hver minste bevegelse. Rundt håndleddet bærer Lava den obligatoriske helselenka, «som høster inn skrittene mine, posisjonen min, temperaturen min, pulsen min». Ut fra informasjonen fra lenka revideres alderen hennes og forsikringskostnadene suksessivt.

Iblant tenker jeg at det finnes en fare for nostalgi i den tradisjonen for dystopisk modernitetskritikk som Knudsen skriver seg inn i. Den bygger på en litt ensporet fortelling om modernisering som fremmedgjøring: den nye og gjennomvirtualiserte verdens «uegentlighet» som parasitterer på noe mer «egentlig», den aldrende verden som har vendt sitt ansikt bort, som Knudsen skriver. Samtidig er det noe dypt fengslende ved atmosfærene Knudsen skriver fram, og noe genuint uhyggelig over hennes utforskning av grensene mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige.

Følelser som virus

I et intervju med Klassekampen forteller Knudsen at hun i denne romanen ikke har villet holde «følelsene» tilbake. Men hva mener hun med følelser? Det er i alle fall ikke snakk om den formen for individualiserende følsomhet som har vært et yndlingsmotiv i litteraturen siden den høviske diktningens tid. Nei, følelsene framstår snarere som over-individuelle, som demoner: «Som hjemsøker snart den ene kroppen, snart den andre, som en infeksjon, som smittsomme virus, virus som stadig tilpasser seg og justerer seg for å greie å trenge inn i og utfolde seg i oss.»

Film Noir

Ikke minst sjalusien synes umulig å verge seg mot. Den rammer og driver karakterene inn i film noir-aktige tablåer. En kvinne som skyter sin mann, bonde og fembarnsfar, på en karaokebar, fordi han bedrar henne med en av dem som ikke er blant bygdas fastboende, blondinen «Nico».

Er det virkelig, eller er det rigget, som del av en form for «opplevelsesturisme», i en tid der bygda har blitt reservat for «ekte» skapninger, som på sin side umerkelig blir inndratt som statister i påkostede reality-show for å mette virkelighetshungeren hos de velstående som avtjener sine «kjerneår» i en arbeidsby, mens barna er plassert på internatskoler à la «Agro Childhood», der Lava jobber?

Separasjon

Knudsen får som alltid mye ut av sine erfaringer som omsorgsarbeider i et velferdssamfunn som blir mer og mer segregert og effektivisert. Her forteller Lava om den vanskelige separasjonsfasen for barna på «Agro Childhood»:

Jeg hatet å bryte dokkene og digifolien ut av de små fingergrepene, å være den som slukket den elskede moren eller faren i boten, brøt forbindelsen mellom dem. Forlot et hulkende barn inne på rommet alene fordi jeg måtte gå videre til neste barn.

Drives ut i gråsonene

Det er den fornuftsstridige lengselen – sykdom eller ei – som hos Knudsen kanskje tross alt gjør mennesket menneskelig, og som ikke uten videre lar seg temme av tilpasningene til stadig nye normaliseringskrav. Lengselen driver Lava ut i gråsonene, og det skjer ting i drømmene og om natten som gir uheldige utslag på «døgn- og søvnrytmeregistrering». Når begjæret vekkes i Lava en siste gang og hun søker seg mot et kjærlighetsmøte i skogsmørket, har vi kanskje nådd slutten for det menneskelige i skogen. Knust glass og opplyst skogbunn. En gruppe mennesker med hodelykter: «Ååh, se, der er den». Hva er det de har fått øye på, en rev?

Mørk meditasjon

Da Lava var liten leste bestemoren barneboka Veslemikk for henne, en historie som gjorde uutslettelig inntrykk. Den handler om en rev i fangenskap som er sikker på at det som ikke synes, er borte, og som graver ned lenka han er festet med. «Han tar fart og løper, er sikker på å nå friheten. I noen korte, euforiske øyeblikk er han sikker på at han er fri, og kjenner friheten sveve i seg, før lenka strammes og rykker ham brutalt og nådeløst tilbake i fangenskapet. Han blir liggende bevisstløs på bakken og forstår ikke hva som skjedde.»

Denne hjerteskjærende fortellingen utgjør en slags allegorisk kjerne i Kjærlighetsfragmentet, en mørk meditasjon over synlige og usynlige lenker. Det finnes likevel en smak av frihet her, om ikke annet i det refleksjonsrommet romanformen skaper for tanken, et kontemplasjonens svev.

LES OGSÅ:

• Anmeldelse: Jesmyn Ward skildrer tapet av en hel generasjon unge i USA

• Anmeldelse: Skuffende fra amerikansk mester

• Intervju med Cathrine Knudsen fra 2018: Når døden blir automatisert

---