Ingen himmel 
over Barrøy

I november 1944 forliste et tysk skip fullastet av krigsfanger utenfor Nordlandskysten – en av vår tids største skipskatastrofer. Hendelsen er ikke særlig kjent, men får ­avgjørende virkning i Roy Jacobsens nyeste roman Hvitt hav. Ingrid, som var tre år i forrige bok De usynlige (2013), er blitt en ordknapp og handlingskraftig kvinne på 35 år.

Vi er altså i siste halvdel av det siste krigsåret. Ingrid vender hjem til Barrøy etter å ha tjent til livets opphold på fiskebruk. Her flyter lik i fjæra og en russisk krigsfange karrer seg i land. Ingrid redder livet hans og forelsker seg, holder han skjult en kort stund, mens kjærlig­heten varmer henne. Det får konsekvenser.

Rikt galleri

Vi møter mennesker på flukt, som er syke og hjelpetrengende, barn som er alene. Romanen har et rikt persongalleri full av hverdagshelter – også noen kjenninger fra forrige bok.

LES OGSÅ: Butcher's Crossing: «Ingen bok for de flyktige»

De usynlige hadde en sterk forteller, gode skildringer, og den er litt storslagen: Det er himmel over øysamfunnet. Dette mangler i årets utgivelse: Anslaget er annerledes. Romanen er handlingsdrevet på en helt annen måte enn De usynlige. Tiden den skildrer, gjør sitt til at tonen må være mer jordnær enn den var i De usynlige. Likevel blir teksten i overkant handlingsdrevet med vel mye roing og baksing, lossing, sløying og litt lite refleksjon.

Glipper

De usynlige klarte på en fin måte å få frem hvorfor karakterene handlet som de gjorde uten å forklare. Dette glipper av og til i Hvitt hav. I dette foretaksomme universet blir Ingrid en heltinne med snev av supermenneske over seg. Hun løfter mannskropper, pakker inn lik, syr igjen sår, leger alskens plager, tar lederrollen og ordner opp der det trengs.

Når hun skal føde, kaster hun seg i en båt. Selv om dette kan forklares, forstår jeg ikke helt hvordan Ingrid henger­ sammen.

Knapp stil

I enkelte tekstpartier dominerer en knapp ­refererende sagastil. Vil ­Jacobsen minne oss om en ­annen periode i norsk litteratur og historie full av helter? Eller vil han få oss til å tro at de faktisk snakket sånn? Trass i innvendingene er dette en lesverdig roman. Ikke minst er boka elementært spennende fordi det legges tråder i begynnelsen av teksten som må følges.

Det ligger an til en tredje bok om Ingrid og folket på Barrøy.

Astrid Fosvold

anmeldelse@vl.no