Individuell rev

Vilkår for liv har en ung revetispe som hovedperson, og fortellingen foregår i kjølvannet av en verdensomspennende naturkatastrofe. De få menneskene som lever tett på dyra i denne boken er attpåtil forskere. Matmangel og amoralske handlinger kjennetegner dystopien.

Korthugd

Ingeborg Arvola regnes som en av våre mest ­talentfulle forfattere. I Vilkår for liv benytter hun korthugde setninger og taktile beskrivelser i en slags deskriptiv poesi:

«Sånn er ødemarka. Akkurat nå står jeg i den. Bare jeg. Rød og hvit mot det tørre og døde. Bregnene har sluttet å være bregner. Gresset har sluttet å være gress. Lyngen har sluttet å være lyng. Lukten slutter å være lukt. Rever slutter å være rev i ødemarka.»

Sjangeren hun utveksler med – fabelen – er i flere kulturer kjent for å ha dyr som hovedpersoner. På norsk har vi for eksempel eventyret om reveenka. Flere elementer i boka er lånt herfra, men også fra ­andre eventyr og fabler, som den ­antikke Romulus-og-­Remus-myten, hva angår kontakten mellom menneske og dyr.

Omvendt paradis

Arvola kobler dette arkaiske stoffet til menneskseskapt teknologi- og menneskeskapte katastrofehendelser.

Reven Ni (nummer ni i flokken) mister revemoren sin. Alle kullkameratene var dødfødte. Den ensomme og ­etterlatte ­revetispa kretser som de andre dyrene i fortellingen rundt et forskertelt der menneskene ­fôrer dem og avlærer dem rovdyrinstinktene. Et omvendt ­paradis, et pandemonium? Hønene får gå i fred; revetispa drømmer om blod og saftige strupebitt. Reell gjensidighet finnes knapt, det er instinktive bytteforhold som gjelder.

Det skal oppstå attraksjoner mellom den unge revetispa og en av forskerne, Vemund. Forskeren har sex med Ni, og ­sodomien ­resulterer i fødselen av noen misfostre. Etterhvert eter både mennesker og dyr oppkoket av disse fostrene for å overleve. Alle grenser er overskredet. Mennesket har ødelagt naturen, og det økologiske ødelandet ødelegger mennesket. Menneskets potensiale for degenerering er endelig demonstrert.

LES OGSÅ: Bitter hverdagsrealisme vs kunstens fantasikraft 

Vemmelig

Ja, det er vemmelig å lese. Vil Arvola provosere til reaksjon? Jeg tror ikke det. Beskrivelsen av den erotiske dyr-menneske-reproduksjonen er både for romantisk og i denne sammenheng for kunnskapstom til at den skulle ha provokasjonsverdi.

Deler av språkføringen i ­Vilkår for liv holder høy ­kvalitet, men romanfabelen blir en tanke tendensiøs og er samtidig en litt for utflytende litterær konstruksjon. De ­narrative transportetappene burde vært kuttet betraktelig. Jeg vil også innvende at språkliggjøringen av revetispa ofte tipper over i et common sense-språk som ikke virker troverdig. Det gir i alle fall ingen lur rev. Den ­litterære metoden funker best når det er dyrenes egen verden som beskrives rått og direkte, og jeg finner mange treffende observasjoner av naturforhold. Revetispa Ni har ellers en klart definert fortellerposisjon: «Jeg trekker aldri langt inn i sirkelen av dyr og mennesker. Jeg holder meg i ytterkanten».

Fortapt begjær

På samme måte som vestens ­mennesker har identifisert seg med tekno­logiske gjenstander og selv blitt automatiske i sin ­kommunikasjon, lar ­Ingeborg Arvola et sultent og fortapt ­begjær bli gjenstand for en ­lignende form for identifi­kasjon. Men på den måten ­viser hun også fram et menneske som ikke lenger kjenner seg selv (som en selvstendig del av ­naturen), og som samtidig er så oppslukt av sin ­teknologi og så besatt av sine lyster at ­naturforholdet blir forskjellsløst.

Det er foruroligende å ­tenke på.