Anmeldelser

Individet som erkjennende vesen

Walter Benjamin tenker seg historien som en drøm vi først våkner opp av når vi gripes av den. Nå foreligger hans livsprosjekt, Passasjeverket, på norsk.

Da jeg skulle begynne å lese Passasjeverket på mitt nye nettbrett, hadde jeg glemt at jeg ikke kunne klikke på skjermen for å bla i boka. Med fingeren hvilende på skjermen slo det meg at situasjonen var absurd, komisk, men også et sammenfall mellom det gamle og det nye, og dermed akkurat det Walter Benjamin kaller et «dialektisk bilde».

Men hvem var han?

Mellom sjangre

Benjamin var lenge i periferien av det tyvende
 århundre. Det var hans venn Theodor Adornos utgivelse av hans verker på 1950-tallet som gjorde verden oppmerksom på ham. Men også filosofen Hannah Arendts oversettelse av Benjamin-essays på femtitallet åpnet hans forfatterskap for den amerikanske offentligheten.

Mens han levde, var Benjamin ofte på randen av fattigdom og levde på almisser fra sine venner Theodor W. Adorno og Max Horkheimer og en rekke strøjobber. Da han forsøkte å få godkjent sin bok Det tyske sørgespillets opprinnelse (på norsk i 1994) som doktorgrad i 1925, ble den avvist. Benjamins miks av jødisk messianisme, marxisme og utpregede litterære stil og begrepsverden var hverken lett tilgjengelig eller enkel å plassere sjangermessig.

Samtidig har den en skjønnhet og forunderlig klarhet ved seg som savner sin like.

LES MER: Anbefalte innganger til Walter Benjamin 

Erkjennelse

Det var i boka om sørgespillet Benjamin introduserte tanken om konstellasjoner, som skulle bli så definerende for hans videre skriverier. Vi kan ikke begripe verden uavhengig av de historiske prosessene den går gjennom, mente han. Men de kan ikke forstås på et allment plan, for da vil vi gå glipp av dens tvetydighet, hvordan det gamle og det nye sklir over i hverandre og blir stående fast der, motsetningsfullt: et dialektisk bilde, som Benjamin kalte det.

For ham er den vanlige historieforståelsen, hvor forholdet mellom da og nå beskrives som en sammenhengende utvikling, løgnaktig. Grunnen er at slike generelle fremstillinger nøytraliserer «piggene og taggene» i historien: alle detaljene som ikke passer inn. Dermed lukkes tilgangen til fortidens landskap av ting og hendelser som kanskje kunne resonnert med oss – og det er jo nettopp dette vi må komme i kontakt med for å erkjenne fortiden i et kritisk øyeblikk, et «erkjennelsens nå.» «For enhver materialistisk historiker er hver epoke han beskjeftiger seg med bare forhistorien til det som virkelig angår ham,» som han skriver i Passasjeverket.

Kunnskap og individ

Eller som han sier et annet sted: «Det er ikke slik at det forgangne kaster sitt lys på nåtiden eller at
 nåtiden kaster lys på det forgangne, tvert imot er det i bildet at det som har vært i et lynglimt inngår i en konstellasjon med det som er nå.»

Dette blir utgangspunktet for Benjamins forståelse av forholdet mellom kunnskap og individ. Å forstå verden vil alltid rette seg mot en fortid, men det er kun ved å se hvordan denne fortiden – et gitt historisk øyeblikk – aktualiseres gjennom det samtidige øyeblikket vi blir erkjennende vesener, mener Benjamin. Vi gripes, så og si, av fortiden, vi forstår den, når vi ser at den fortsatt er med oss. Øyeblikket hver og en av oss lever er derfor det eneste stedet hvor fortiden kan erkjennes, fordi det er der vi forstår hva den betyr for oss: det er der den får sitt etterliv og sin fortsatte relevans.

LES OGSÅ: Tiltroen til psykologiske forklaringer dominerer hos Ørstavik

Labyrintisk verk

Den generelle historien – historien om Norge, slik den foreligger i undervisning eller historieverk, for eksempel – er alltid løgnaktig for Benjamin, fordi den skaper en rettlinjet bevegelse som dekker over motsetningene. Men også fordi selve «erkjennelsens nå», som det enkelte menneske står for, redigeres ut. Benjamin tenker seg derfor historien som en drøm vi først våkner opp av når vi gripes av den. Passasjeverket består dermed også av en enorm mengde sitater fra forfattere, aviser, gateskilt, og lignende – alt fra 1800-tallets Paris. Forfatteren viser frem disse detaljene for oss, slik at leseren skal gripes i et «erkjennelsens nå».

Spørsmålet om dette er en «god bok» gir egentlig ikke 
mening, for boka er mer en labyrint man går seg vill i enn noen lineær utvikling av et resonnement eller et fortellende forløp. Den blir god om du kan speile deg i den. For min del er det naturlig å lese den svært personlig også – la det som måtte resonnere i mitt eget liv slippe til – for det er nettopp denne speilingen mellom fortiden som sitat og ditt eget liv her og nå som er utgangspunktet for hva du får ut av boka.

LES OGSÅ: Håpet om en utvei

Klikkbarhetens nå

Noe som bringer meg tilbake til lesebrettet jeg nevnte innledningsvis. Både teksten og det den forsøkte å vise meg var fanget i en ramme som fikk meg til å tenke på bokformatets historie og manglende klikkbarhet. Jeg var kanskje fanget i et «erkjennelsens nå» med
 bokas og digitaliseringens historie vridd sammen i gjenstanden foran meg?

Det er hit Benjamin kan lede oss. Til en anerkjennelse av
 de forskjellige historiske nivåene av tingene rundt oss og hvordan de er i dialog med våre handlinger og tanker. Men også hvordan de viser dem frem i et trollspeil.

LES OGSÅ: Nazistene jaget ham i en tidlig død

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser