Imot romanen

Hva er en roman uten leseren? Det er et av spørsmålene jeg blir sittende igjen med etter endt lesning av Anne Oterholms nye roman, Løgnhals. I de fleste møtene mellom bok og leser skjer det en utveksling mellom forfatterens arbeid og leserens investering av tid og innlevelse – som er helt avhengig av hverandre. Mange romaner arbeider hardt med å hekte leseren på det fortalte. Anne Oterholm skriver ikke slike romaner. Det er både ubehagelig og irriterende.

En helt vanlig fyr

I Løgnhals møter vi Oliver, en 24-åring som jobber som software-reparatør, men som drømmer om å dra til USA for å jobbe i Silicon Valley. Han har nettopp gjort det slutt med kjæresten, som han ble sammen med kort tid før moren døde av sykdom. Oliver drar på impuls til feriebyen Villefrance. Da kan ekskjæresten få ro i leiligheten hans, som han har arvet etter moren, til å skrive ferdig sin eksamensbesvarelse i sosiologi. I Villefrance møter han på filosofi-studenten Lucy, som han innleder et forhold til.

Ålreit fyr?

Gjenfortalt slik virker Oliver som en helt vanlig og ålreit fyr, som tenker på andre, og som leter etter en vei videre med livet sitt. Men er det tilfelle? I Løgnhals utforsker Anne Oterholm hvor mye leseren arbeider for å skape mening og motivasjon til å lese videre.

Historien i romanen er nærmest blottet for handling, mye foregår i forskjellige leiligheter og hotellrom før og etter at møtene mellom menneskene har funnet sted. Det gjør at den indre monologen til Oliver og den bleke kroppen hans er fortellingens lerret.

Så mye fikk jeg

Med tittelen Løgnhals sier det seg selv at en ikke kan ta alt det Oliver forteller for god fisk. Ja, til tider fremstår han som en moderne uthulet Peer Gynt, der løgn og forbannet dikt er to sider av samme sak. Han virker på andre mennesker, men menneskene rundt ham virker ikke inn på han. Ubehaget ligger ikke bare i hvordan han tenker og ter seg i forhold til andre mennesker. Det er også knyttet til min innlevelse i, og avkoding av, Oliver som en psykologisk karakter; at jeg leser han som en avstumpet og følelsesløs ung mann.

Manipulerende

For er ikke Olivers jeg-fortelling en beskrivelse av en manipulerende fyr som lyver om alvorlige ting som graviditeter, selvmord og morens død bare for å få en sterk reaksjon? Nedvurderer og beskriver han ikke hånlig alle sine nærmeste, inkludert den døde moren sin? Og er det ikke slik at han ikke evner å være «pålogget» andre mennesker eller sine egne følelser? Resultatet er en leseropplevelse hvor den dominerende følelsen er at noe farlig er i ferd med å skje. Men hva er det farlige i teksten?

Jeg blir irritert fordi jeg øker innsatsen min som leser i møte med boka. Jeg gir mer enn jeg får. Romanen tapper meg, uten å gi meg like mye tilbake, akkurat slik karakteren Oliver parasittisk forholder seg til menneskene rundt seg.

Imot romanen

Anne Oterholms litterære prosjekt minner om hvordan den franske nyromanen gjorde motstand mot de litterære konvensjonene som rådet på slutten av 1950-tallet i Frankrike. Nyromanen med blant annet Alain Robbe-Grillet og Marguerite Duras i spissen, skapte en helt ny type (anti)litteratur som brøt med den tradisjonelle, realistiske romanen. Nyromanen ble et speil som viste hvordan de litterære konvensjonene fra 1800-tallsromanene hadde lagt seg som et slør som forhindret en reell beskrivelse av virkeligheten. Slik blir Løgnhals et speil som gjør at jeg tvinges til å konfrontere hvilket blikk jeg bruker på litteraturen jeg leser.

Knapp litteratur

Anne Oterholm skriver en ekstremt knapp litteratur, der handlingen er skåret ned til et minimum. Olivers muntlige monologer er helt blottet for emosjonell dybde, og tankene hans, spesielt om seg selv og andre mennesker, gir ikke innsikt i menneskets psyke. Det får vi blant annet av Carl Frode Tillers klaustrofobiske monologer, hvor det blir tydelig at romanpersonene selv er sin verste fiende. Spørsmålet Anne Oterholm stiller med sin minimalisme og parasittiske form er snarere: Hvorfor skal du lese dette? Er dette litteratur og hvorfor er det i så fall det? Det er fortsatt irriterende og ubehagelig, men det gir mening.