Bøker

I skvis mellom politikk og melankoli

Det er lettbeint alvor, det er ironi og under lurer desillusjon. Klassereisen er ikke over selv om du har mastergraden i boks.

Zeshan Shakar brakdebuterte med Stovnerromanen Tante Ulrikkes vei, som har fått samme status i samtidslitteraturen som Tove Nilsens klassiske drabantbyroman Skyskraperengler (1982). Med humor, ironi, alvor og desillusjon viser oppfølgeren at klassereisen er ikke over selv om du har mastergraden i boks. Gul bok er klengenavnet på utkastet til statsbudsjettet, men gult er også desillusjonens farge. Østkantens melankoliker anskueliggjør hvordan kulturelle forskjeller skaper avstand, skam og mindreverd og at ulike økonomiske utgangspunkt gir høyst forskjellige liv med grobunn for utenforskap.

Hvor lang veien er

I Gul bok fortsetter de velutdannede av ungdommene fra Tante Ulrikkes vei bevisst å realisere målene sine om å gli sømløst inn i middelklassen. Men der Tante Ulrikkes vei gir drabantbymiljøet tyngde og verdighet, illustrerer Gul bok hvor langt det er fra Oslo øst til regjeringskvartalet. Underveis går noe tapt. Yrkesmessige ambisjoner blir virkeliggjort, men de menneskelige omkostningene er enorme. Det går an å fjerne seg fra utgangspunktet, men å stable et godt liv på beina er vanskeligere.

Lignende innsikter finner vi hos svenske Jonas Hassen Khemiri som har fått en solid posisjon i svensk og nordisk samtidslitteratur. Hans Augsutprisede roman Allt jag inte minns (2015) handler også om identitetsdannelse, tilhørighet, kulturforskjeller, økonomiske vilkår og tapt kjærlighet.

• LES OGSÅ: Joanna Rzadkowska fletter sammen indre og ytre landskap i pilegrimsbok

Antidannelsesroman

I Gul bok møter vi økonomen Mani, en tøffere utgave av Mo fra debutboka, splittet mellom miljøet han tilhører og den velskolerte eliten han vil inn i. Mani tar et lengdehopp inn i statsforvaltningen, men mister noe av seg selv i svevet. En av vennene minner han om han ikke må: «bli en sånn som glemmer folka sine». For Mani strekker seg langt, kanskje for langt, for å nå målene sine.

I begynnelsen har Mani Meena ved sin side. Med stjålne kyss hamler de opp med sosial kontroll. Men etter at Mani får seg jobb i oppvekstdepartementet, overfuser han Meena for å drømme om ferie i Dubai, etter at velorienterte kollegaer i oppvekstdepartementet har fortalt hvor ukorrekt det er. Men den norske besserwissergjengen duperer ikke kule Mena like lett, hun skjemmes slett ikke over sine kulturelle preferanser.

Midtveis slår Breiviks bombe det småkomiske ut av teksten. Med 22. juli. terroren skyver romanen Mani ut av hans overprisete leieleilighet på Sollis plass og tvinger han hjem for å ta vare på sin traumatiserte far – nå tar romanen form av en antidannelsesroman.

• LES OGSÅ: Anmeldelse av Skomsvolds siste roman: – Fraværet av en far knyttes til tanken om at Gud trekker seg tilbake

Ikke plass til østkanten

Terrorhendelsen fører Gul bok inn i diskusjoner om ytringsfrihet som minner om bråket rundt Human Right Service fra i fjor. Hvor går grensene for hvem som skal få statsstøtte? Men like viktig er spørsmålet om hvordan vi selv skal opptre. Idealene våre settes på prøve i møte med splittende og voksende ekstremisme. Men de egentlige utfordringene skyves ut av fortellingen til fordel for passasjer om arbeidsprosesser i departementet.

Et krasj mellom språket i statsforvaltningen og østkantsjargongen, asfaltnorsk - som har litterært overskudd, spenst og snert - forsterker inntrykket av å være i skvis. Oppvekstdepartementet velter seg inn i handlingen og presser folka til Mani med deres særegne muntligpregede språk ut. Kollegene til Mani er ikke interessert i å høre om østkantens sosioøkonomiske utfordringer for statsbudsjettet har ikke plass til levekårsvilkårene på østkanten.

Mangfold i staten

En gang forsøker Mani å si noe om oppvekstvilkår og klubbes hardt ned av kolleger som mener å vite bedre. I staten er de usikre på «nytteverdien av sånne enkeltpersonberetninger (…) med tanke på politikkutforming». Likevel er denne romanen nettopp en sånn fortelling og dermed en tydelig målbærer for kritikk. Satiren i måten det blendahvite arbeidsmiljøet i statsforvaltningen behandler Mani på er klar. Han blir avbildet for å vise mangfold i staten, men egentlig bryr de seg ikke en døyt. På sin side er Mani god til å skjule sin identitet og heller legge vekt på det som bidrar til å forme han til et fullverdig medlem av flokken i statsbyråkratiet. Gul bok viser at det koster å være på vei fra hooden til Høyblokka, at mellomposisjonen, før du ender opp der du vil, handler om tap og om å være skvisa mellom det du kommer fra og alt du vil oppnå.

Gjennom Gul bok gløder en tråd. Den såreste fortellingen, om konsekvensen av å vokse opp i utenforskap, gjør politikernes formuleringer om mangfold og like muligheter til skamme. Tove Nilsen skrev videre på historien om drabantbyungene fra Skyskraperengler i flere romaner, også hun har et klart blikk for de som aldri gjorde noen klassereise. Vi kommer nok til å få høre mer om hvordan det går med folka til Mo og Mani, kanskje ender de i samtidens sterkeste østkanttrilogi.

• LES MER: Shakars roman som teater: – Det på høy tid å ta en dannelsesreise til Tante ­Ulrikkes vei

---

Roman

  • Zeshan Shakar
  • Gul bok
  • Gyldendal

---

Les mer om mer disse temaene:

Astrid Fosvold

Astrid Fosvold

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker