Anmeldelse

Maos Kina var det forjettede land Arild Asnes lengtet mot, i Dag Solstads roman av samme navn. Asnes var en typisk norsk intellektuell på syttitallet, som i sin blinde tro på kommunismens kamp mot utbytting av arbeiderklassen ikke tidsnok tok inn over seg at alternativet var verre enn alt de i utgangspunktet ville forandre. Og blant den skriveføre gjengen på ytre venstre, ja, det var en hel generasjon norske forfattere, har det sittet langt inne å innrømme at man tok feil. Selv om Solstad tok et slags satirisk oppgjør i romanen Gymnaslærer Pedersen, skriver han i en av sine senere tekster at han fremdeles er kommunist.

Om ikke den norske forfatterstanden har vært direkte apologetisk overfor Kina, har den aldri vært fremst i linjen av kritikere mot et land som har tatt livet av så mange opposisjonelle. Å lese systemkritiske bøker fra innsiden av Kina, er derfor som å se bak et forheng. Her finnes ingen indre jubel, kun hørbare skrik fra ­omskoleringsleirene for Kinas intellektuelle. For der norske akademikere sjølproletariserte seg i stort monn, ble de skolerte kineserne satt til hardt arbeid gjennom den råeste tvang.

Undertrykkelse

Det er nettopp disse den ­kinesiske forfatteren Yan Lianke forteller om i romanen De fire bøkene. Lianke er ingen hvem som helst, men en av Kinas mest sensurerte forfattere og stadig nevnt som en kandidat til Nobelprisen i litteratur.