Film

I livets sjakkspill vinner døden til slutt

Multikunstner Kim Hiorthøys første spillefilm er underfundig og leken. Men like dypt som forbildet han drar veksler på – selveste Ingmar Bergman – lodder han ikke.

«Døden spiller sjakk» heter et berømt murmaleri fra en svensk middelalderkirke. I et takhvelv sitter en mann og et skjelett ved et svært sjakkbrett. Mannen følger spent med idet Døden flytter neste brikke. Maleriet inspirerte regissør Ingmar Bergman til å lage filmen Det sjuende seglet (1957). Her videreutvikler han motivet med døden og sjakkspillet.

Det er ingen avsporing å nevne Bergmans verk i forbindelse med The Rules of Everything av Kim Hiorthøy. Helt i starten siterer regissøren fra den 60 år gamle filmen: «Hvordan kan vi overliste døden? Ved å spille en kombinasjon med løper og hest som er ukjent.»

De store spørsmål

Kim Hiorthøy har utfoldet seg innenfor en rekke kunstneriske felt, som tegner, fotograf og komponist. Han har illustrert flere bøker og gitt ut sju elektronika-album.

Når multikunstneren debuterer med spillefilm, er det fascinerende å se ham ta tak i noen av de mest krevende spørsmål vi mennesker kan stille: Hvorfor er vi her? Hvorfor dør folk? Hadde det gjort noe om verden ikke fantes?

Kim Hiorthøys film  drar veksler på Ingmar Bergmans  Men Hiorthøys filmunivers er tomt for religiøse grublerier, skriver vår anmelder.
Kim Hiorthøys film The Rules for Everything drar veksler på Ingmar Bergmans Det sjuende seglet. Men Hiorthøys filmunivers er tomt for religiøse grublerier. Foto: Filmweb

Hiorthøy legger gåtene i munnen på 10 år gamle Storm. Hennes fortellerstemme finner jeg overbevisende - barn er ofte flinkere enn voksne til å fundere eksistensielt. Jentungen grubler mye på at verden ville blitt et eneste kaos dersom ikke alt var ordnet etter diverse regler – The Rules of Everything.

Mosaikk

Storm vet at også historier har sine regler og siterer fra Aristoteles' Poetikken om at en fortelling må ha en begynnelse, en midte og en slutt. Men den lineære handlingstråden i Hiorthøys film er tynn, tidvis usynlig.

Vi må i stedet fortolke en mosaikk av små historier knyttet til et knippe personer som gjør til dels absurde ting: Storms far inviterer brått sin elskerinne til å bo hjemme hos ham og kona Agnes. Storm diskuterer dype spørsmål med læreren sin. En turistguide takler ikke at en buss har kjørt i hjel to personer. To ambulansesjåfører diskuterer sex og kvinners utseende. Agnes lager en video sammen med en selvhjelpsfyr fra Øst-Europa.

Brokkene virker ofte kryptiske og personene resignerte. Heldigvis sørger lekne og komiske elementer for at jeg må le, gjerne bittersøtt. Hvem har ikke gremmet seg over naboen som kjører musikk på full guffe? Hvem har ikke følt at livet går på tverke og hørt en selvhjelpsprofet foreslå entusiasme som løsning?

LES OGSÅ: Det blir ikke tristere enn i Manchester by the sea.

Gudløse grublerier

Interessant nok fletter Hiorthøy inn klipp fra Bergmans Det sjuende seglet der ridder Antonius møter Døden på stranden og ber om å få spille sjakk for å utsette sin egen død. Ridderen velger hvite brikker mens Døden, kledd i svart kappe, får de svarte.

Også hos Hiorthøy dukker den svarte kappen opp. Læreren (Ingrid Olava) vil at Storm skal spille Mørk materie i et dramastykke og hyller henne inn i svart. Konteksten gjør at vi straks tenker på Døden.

Nå tok Ingmar Bergman i sin film også opp spørsmål om Guds eksistens, skyldfølelse, skjebnen versus den frie viljen, menneskets vaklende tro og behovet for nåde. Men Hiorthøys filmunivers er tomt for slike religiøse grublerier. Hos ham rammer døden bare som tilfeldighet, og personene strever med å finne mening. Spørsmålet om Gud, en skaperkraft eller en universell intelligens står bak reglene for alt, blir aldri stilt.

Om dette ikke interesserer Hiorthøy, eller om han mangler et filmatisk språk for å uttrykke et slikt tankestoff, skulle jeg gjerne visst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film