I hvalfiskens buk

Profeten Jonas skal ifølge Bibelen ha oppholdt seg tre døgn i hvalfiskens buk. Han hadde trosset Gud, men ble tilgitt og spydd ut igjen. Hvalfanger Lars Andersen sprettet blåhvalens buk. Så trosset han fedrelandet, ble dømt og svartelistet, ble senere tilgitt og fremstår som hvalfangertidens største profet.

Da Norge ble verdensledende hvalfangernasjon på 1920- og 1930-tallet, harpunerte Lars Andersen suverent mest hval, og mye av det blåhval. Han var Norges svar på amerikanske Buffalo Bill, som skal ha skutt over 4.000 bison på bare 18 måneder. I 1933 ble det beregnet at Andersen til da hadde skutt cirka 4.000 hval, til en verdi av 35 millioner kroner.

Et dramatisk liv

Nå foreligger livshistorien til denne fangstmannen. Hvalfangst var en viktig industri for den unge, selvstendige nasjonen Norge. Det la grunnlaget for mange velstående familier, særlig i Vestfold. Skipsredere, som den mektige Anders Jahre, bygget seg imperium.

I en periode drev over 10.000 nordmenn med fangst i Antarktis. Norge sto for nærmere 70 prosent av fangsten og i et toppår kunne over 40.000 hval blir tatt. Norsk hvalolje smurte verden, ikke ulikt hvordan norsk olje og gass smører verden i dag.

I Vestfold ga hvalfangsten ­arbeid for 18 prosent av den ­arbeidsføre, mannlige befolkningen. I Sandefjord var inntektsnivået i 1929 nesten 30 prosent over det nasjonale gjennomsnittet, og Lars Andersen var byens største personlige skatteyter.

Beretningen om denne industrien og næringsveien er derfor et stykke Norges-historie vel verdt en bok. Det blir ekstra lesverdig når historien har livet til en person som omdreiningspunkt.

Et umenneskelig slit

Mirko Stopar gir gode beskrivelser av det umenneskelige og tøffe ­livet ombord på trange båter og fangststasjoner i Sørishavet. Vi får innblikk i psyken til stabukken Andersen, kalt «Lars Faen», etter en episode hvor han ba folk gi blaffen i ham, til fordel for en hval de nesten hadde tatt.

Med dagens kunnskap og moral,­ virker det merkelig hvordan nordmenn og andre tok for seg av havets ressurser. Så mye gikk til spille, og de hadde på den tiden lite omtanke for naturens tålegrenser. Store hvalkokerier blir etablert nede i Antarktis, og senere får vi mobile kokeri. Med innføringen av bakladerkanoen fra 1925 gikk avlivningen av ­dyrene mye raskere. Omtrent 70 prosent av hvalene Lars Andersen skjøt, skal ha dødd etter det første skuddet. Teknologien utvikler seg, og nordmennene er i tet.

Internasjonale forviklinger

Etter hvert blir det inngått fangstavtaler mellom de største hvalfanger­nasjonene, blant annet Storbritannia og Norge. Men Norge får konkurranse fra nye stater. Og her begynner historien å bli svært spennende.

«For Lars Andersen gjelder Borges' prinsipp om at en mann som er forfulgt av sitt eget forræderi, er langt mer kompleks og interessant enn en plettfri mann», skriver Stopar. Andersen blir involvert i forsøk fra tysk side på å få Tyskland inn i den lukrative fangsten. Han melder seg inn i Nasjonal Samling (NS). Etter krigen får han en kortere fengselsdom, og må betale en betydelig pengestraff. Han får ikke hyre på noe norsk hvalfangerskip.

Nå prøver han seg i stedet i Argentina. Det blir et hemmelig renkespill for å hjelpe den argentinske presidenten Juan Peróns i å realisere hans planer om storstilt argentinsk hvalfangst. I forlengelsen av dette får vi også den ville historien om den greske skipsrederen og milliardæren Aristoteles Onassis, som benytter seg av Andersens tjenester.

Tilgivelse og harmoni

På slutten av livet er Andersen igjen tilbake i gamlelandet, selv om han har Gøteborg som sin nye base. Andersen er tilgitt, og forblir den store fangsthelten fra en svunnen tid.

Allerede i 1956 snakker Andersen frempå om å høste av de store krillforekomstene han har sett i sør. I dag er en annen villstyring i gang med det, Kjell Inge Røkke. Vi forsynte oss for grovt av blåhvalen i Andersen sin tid. Kan vi komme til å gå i den samme fella igjen? For det eksisterer i så fall ingen tilgivelse.

Et hjertesukk

Lars Faen har et bra driv i fortellingen, men forlaget Press har dessverre gjort et for dårlig redaktørarbeid. Den første fjerdedelen av boken er språklig svak, med for mye passivkonstruksjoner. Tunge setninger henger litt i løse luften og de språklige bildene holder ikke mål. Her er jeg redd for at noen lesere vil falle av i starten. Det ville være synd, for dette er en historie flere burde kjenne til. Det er mye å lære av historien om Norges hvalfangst og dens konsekvenser.

---

Bok: Sakprosa

• Lars Faen
• Mirko Stopar
• Press forlag

---