I hodet på en barneraner

Den såkalte barneranersaken rystet oss for tre år siden. Nitten ungdommer fra Groruddalen – 12 av dem yngre enn 18 år – ble tiltalt for fire grove ran av barn og jevnaldrende. Hva var det som foregikk oppi hodene på dem som gjorde dette? Og hvordan gikk det med dem videre? Hva er egentlig viktig i livene til unge mennesker? Nå kommer dokumentarfilmen med noen svar. Tre av de tiltalte spiller seg selv; Noah, Tim og Hachim.

Framsynt

Jon Haukeland er manusforfatter og regissør for denne filmen. Han har fulgt enkelte av de 19 ungdommene med kamera siden før rettssaken mot dem. Det må man si var usedvanlig framsynt tenkt. På denne måten får han fram utviklingen i disse ungdommenes liv. Dessuten får han med en del scener fra virkeligheten i tillegg til de som han rekonstruerer. Det byr på en opplevelse av sterk autentisitet.

ANMELDELSE: Dette hadde gjort «Kongens nei» til en enda bedre film

Ransaking

Vi starter hjemme hos den ene av barneranerne den dagen han skal reise på ferie med mamma og lillebror. De har dratt i forveien, femtenåringen Noah skal komme etter. Isteden banker politiet på døra, flere sivilkledde betjenter entrer ubedt og ransaker leiligheten. Det er skremmende scener, ikke fordi det er dramatisk. Tvert imot, politiet opptrer rolig og systematisk, men de roter tross alt i private saker og musikken til Temoor som ledsager arbeidet deres bygger opp en følelse av usikkerhet og kaos. Noah er merkelig uberørt, men vi skal se også videre i filmen at han ikke er en person som spiller ut sterke følelser. Det er et savn filmatisk. Men dette er jo en dokumentar, og Noah spiller seg selv. Kanskje det ikke bare er stivt spill, men sånn han er. Uansett får vi mange fine studier av den vakre, åpenbart følsomme unggutten. Det er ikke lett å forestille seg ham som raner.

LES OGSÅ: Om hvordan traktorer takler store endringer

Barneraneren

Norsk dokumentar

Regi: Jon Haukeland

1 t. 40 min

Tillatt for alle

Alternativ til fengsel

Videre ser vi klipp fra rettssaken mot de 19, og får kjapt referert dommene. Noah slipper fengselsstraff fordi han blir med i et prosjekt med oppfølgingsteam. Kontrakten med politiet innebærer streng sosial kontroll, og at han flytter bort fra vennene i drabantbyen og til et nytt miljø i Bærum der faren hans bor.

Scenene der han er på møter med oppfølgingsteamet er morsomme. På den ene siden av et langt bord sitter spinkle Noah, på den andre et helt batteri av samfunnsstøtter med en entusiastisk sosionom i spissen. Det illustrerer både hvordan vårt samfunn virkelig satser på å hjelpe skakkjørte ungdommer på rett kjøl, men også hvilket hav det er mellom de som vil hjelpe og den som skal hjelpes. De lever ikke i samme verden.

Filmen får godt fram hvor vanskelig dette er. For det er opplagt at Noah trenger å komme bort fra et miljø som trekker ham i feil retning, men samtidig er det i dette miljøet at han finner bekreftelse av seg selv som person, han opplever at noen trenger ham der. Og det er jo egentlig noe av kjernen i livet – å leve slik at man betyr noe for andre. Hvordan er det når samfunnet tar ham bort fra det for å redde seg selv? Miljøet i Bærum framstilles uten grove karikeringer, men det er jo faktisk en sosiologisk forskjell på Bekkestua og Haugenstua, og skildringen byr i filmen på en del fine smilehull.

Samtale

Til tross for at filmen virker litt tam, er den en viktig dokumentasjon som rommer godt stoff til ettertanke og samtale. Den belyser fra en uvant vinkel hva som er viktig under oppveksten.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER