I den dypeste lomma

Det er fire år siden forrige bok Synne Lea og Stian Hole laget sammen, diktsamlingen Nattevakt. Den var et vakkert smykke av ei bok og ble nominert til Brageprisen. Den nye boka Du og jeg er utformet som ei klassisk bildebok. Teksten er knapp og den er plassert oppå og inntil bildene, som er store og mange. Stian Holes bilder er lett gjenkjennelige. Han holder seg til den stilen han har utviklet: En slags data-collage med utgangspunkt i fotografier som han stykker opp slik han ønsker, bearbeider og bruker i kombinasjon med digitale tegninger.

Vemod

Denne teknikken til Stian Hole skaper et besnærende halvrealistisk, eventyraktig preg som gjør bøkene hans inntrykksfulle og gjør av man har store forventninger til hver nye bok fra hans hånd. Og i Synne Lea har han funnet en samarbeidspartner som spiller på de samme poetiske, vemodstunge strengene. Det sikrer helhet i leseropplevelsen. Tekst og bilder går opp i en større enhet. I denne boka har likevel enkelte av bildene et litt halvferdig preg. Et sted er overgangen mellom foto og tegning blitt stiv, et annet er databearbeidingen blitt for hard. Men dette er muligens en villet effekt.

LES OGSÅ: Trærnes tilstedeværelse

Poetisk fabel

Boka heter Du og jeg, men det er en bestefar her også og en lillebror. Kanskje er det begge disse som er du. Eller kanskje det er leseren? Dette er ei av de bøkene som ikke er kvasst avgrenset hverken i tid eller rom, ja, egentlig ikke på noen måte. Den er en poetisk fabel og følgelig vil du aldri få den eksponert som ferdig drøvtygget barne-tv-tilbud.

Du og jeg tar oss med til et lite hus ved havet. Vi ror, bader, går i land på ei øy og tenner bål. Men det er ikke idyllisk slik denne oppsummeringen kan virke som. For under det hele dirrer et skremmende orgelpunkt: Hva skjer når bestefar dør? Store­søster klarer ikke helt å glede seg over det fine de har sammen fordi hun tenker på at det vil ta slutt en dag. Slik settes søkelys på en gammel sannhet; det å ha rommer fare for å miste, og all sann glede rommer en kime til sorg. Så spørs det da, hvordan vi lever med det.

LES OGSÅ: Morsom, rørende og underfundig fra Øyvind Torseter

Barnebok?

Jeg er usikker på hvor godt egnet denne boka er for barn. Kan det bli for tungt og dystert? Tyngden sitter særlig i tegningene. Enkelte av dem rommer uutgrunnelige blikk eller triste situasjoner. Flere av oppslagene er også holdt i svært mørke farger og i en tegning lar Hole menneskers fjes flyte omkring i vannet som øyer. Det kan virke voldsomt. Men det stemmer for så vidt med det dypt
filosofiske temaet, og innimellom slipper strimer av lekenhet inn, både i tekst og bilder, så det skapes kanskje en balanse her likevel. Særlig den måten han leker med virkeligheter på, er fantasi­stimulerende: Som når vi ser en hyggelig situasjon i en sommerhage med kortspill, klesvask til tørk og alt – framstilt under vann. Det er sånt som egger til å skyve på fasttømrede grenser for våre forestillinger.

LES OGSÅ: Barnefilm blant de døde

Ikke snyte barn

Ja, det hviler en dyp melankoli over boka, men den er ikke uten glede og heller ikke fri for tøys. Assosiasjonene skvulper rundt båten, der bestefar ligger og sover på tofta. Kanskje treffer Hole og Lea godt med denne tenksomme sommer­dagen sin. Voksne skal passe seg for å la sitt eget ubehag ved å ta opp tunge tema gjøre at man snyter barn for muligheten. Og i denne boka lar Synne Lea bestefar være en klok veiviser i disse filosoferingene.