Kunst

Hvordan tegne et liv

Tegnetriennalen viser at tegning ligger tettere på sporene vi etterlater oss i våre liv enn vi kanskje tror.

Alle tegner, hele tiden. Bare tenk på krusedullene som samler seg opp i margen av aviser eller gamle handlelister under en kjedelig telefonsamtale eller en uinspirert forelesning. Men tegning er også sporene du setter i den første nysnøen, eller de små skrapemerkene på dørkarmen når du har bommet på nøkkelhullet med nøklene. Ufrivillige tegninger, kanskje, men likevel oppstrekninger av dine bevegelser i verden.

Jeg nevner hvor bred horisonten for tegning kan være siden tegnetriennalen også bruker streken som kanal for hvordan vi kan sirkle inn hvem vi er, hvor vi har vært og hvor vi skal.

LES OGSÅ: Med årets ­tegnetriennale ­ønsker kurator Helga-Marie Nordby å undersøke hvilke språkløse innsikter tegningen gir

Emosjonelle streker

Følelsenes forbindelse med streken er en et viktig element. I Liv Dessens Lysets gave (2009) er det som om enhver menneskelig følelse er utløst på arket samtidig: Både harde, myke, sarte og prøvende streker akkumuleres på kryss av tvers i billedrommet. Sinne, sårbarhet, sorg og latter kvernes sammen. De forskjellige lagene speiler dermed betrakterens eget register av fornemmelser, minner, tårer og latter – slik at det å betrakte verket blir en reise i emosjonell kompleksitet.

Monica Winthers Uten tittel (2019) kan betraktes som et tegnerisk utbrudd, hvor stiftenes viltre ferd over lerretet fremfører en slags emosjonell dans. Jan Groths nøkterne strek, som dokumentert i Per Manings film om kunstneren, tegner opp den motsatte bevegelsen: Her er streken meditativ, redusert til mørknet linje, konsentrert, målbevisst og selvsikker i sin sårbarhet: Den er jo som regel alene på arket.

Pannens tegning

Berøringsflaten mellom liv og strek er mest dramatisk uttrykt i den kubanske kunstneren Ana Mendiates Untitled: Siluateas Series (1978), som er dokumentert med et videoverk i denne utstillingen. Ofte brukte hun – som her – krutt for å tegne omrisset av sin egen kropp inn i naturen. Et omriss av kvinneform i landskapet skaper en potent inngang til å tenke kroppen og livets sykluser som en del av naturens egne kretsløp.

I Randi Nygårds Panner (Oskar, Sigmund, randi, Aunan, Thorbjørn) (2014/17) skaper hun kroppslige møtesteder gjennom tegningen: Ved å gni kullet over ark som er lagt over pannen til mennesker hun kjenner har hun bevart pannenes form og struktur med en intimitet som er rørende. Rynkenes og ansiktsuttrykkenes linjer er jo også en slags tegning i seg selv som trubaduren Odd Børressen har påpekt i Vintersang (2011): «Nå er du en tegning/et kart over livet ditt og mitt/ en tegning av steder og veier vi gikk».

LES OGSÅ: Henrik Kleppe Worm-Müllers malerier av sin døde far viser en inderlighet og oppriktighet som er sjelden vare i samtidskunsten

Kartlagt liv

En mer hverdagsnær dokumentasjon av liv finnes i nylig avdøde Guttorm Guttormsgaards Dagboktegninger. Han laget en tegning hver eneste kveld før han gikk til sengs helt fra 1965 til 2017; ofte selvportretter som fanger dagens sinnsstemning, men også andre inntrykk: Et landskap, en hånd, ett skogholt, en farge. Jeg liker denne type kartleggingen av dager gjennom streken; de blir et slags tegnerisk spor man kan følge et livsløp gjennom. En rød tråd når man skal nøste opp hvem noen har vært.

Også hender kommer stadig tilbake i utstillingen – et av de fineste verkene i så måte er Pierre Lionel Mattes Studier av kunstneres hender (2018/19), hvor kunstneren har trukket en strek mellom håndens egne linjer og steder og erfaringer som har formet mennesket bak hendene. Som plansjer over et liv kan vi lese hånden som et atlas over minnelandskap og andre geografier.

LES OGSÅ: Jenta med minneboken er fortellingen om et barn som ble gitt bort for å redde henne fra Holocaust

Sorgarbeidets linjer

Mitt favorittverk her er Nina Heums Lyden av sommerfuglvinger (2019), hvor kunstneren undersøker sitt barndomshjem etter at faren gikk bort gjennom tegningen. Verket, som dekker to vegger, har nedslagsfelt i farens liv, minner fra hvem han var. Huset og forskjellige synsvinkler på rom både kunstneren opp faren bebodde dominerer; jeg ser en trapp (nedenfra-opp), en bryter til et elektrisk apparat (Elektra), en rad bøker, en skjorte og flere av huset intime krinkler og kroker. Også faktiske steiner og skapdører fra huset (eller dets omgivelser) er inkludert. Sorgarbeidets prosesser er mangslungne, men, som dette verket viser, er tegningens intrikate årenett av streker et velegnet medium for å jobbe seg gjennom detaljene av et liv eller stedet dette livet utfoldet seg.

Noe som bringer meg tilbake til start, for huset, med alle dets flater er jo nettopp det stedet vi skisserer opp våre liv: gjennom dører som tegner opp en kvartsirkel på gulvet og hender som gjennom tusenvis av dager åpner skap med samme bevegelse: Slitasjen tegner opp linjene i et liv – og det er disse linjene vi kan følge når vi skal tenke gjennom hvem noen har vært og fortsatt kan være gjennom de tegningene dette mennesket etterlater seg.

---

Tegnetriennalen 2019: Human Touch

  • Kunstnernes Hus
  • Står til 19. januar 2020

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst