Hvor ble alle dagene av?

Kanskje var det en rød tråd der, men den lå igjen på scene­gulvet sammen med en liten gummibåt, en svær parykk, en tom vinkartong og tre brannslokningsapparater stablet opp som et leirbål da skuespillerne tok kvelden. Da hadde de holdt oss i ånde i over to timer på straken i en bugnende forestilling.

Vårt behov for å være oss selv og samtidig bli sett, ja til og med elsket av andre, er den røde tråden. Tror jeg. Kanskje. Og så er det en litt mer prosaisk side, som handler om materielle ting. Vi skal jo ha mat og tak over hodet. Og helst bidra i samfunnet.

Det siste blir hysterisk morsomt utspilt av Tone Mostraum – alias guvernør i De forente­ ­øyriker, der innbyggerne skal begynne på nytt og skape en bedre framtid. Jøje meg for et regime! Det verste er at hennes hersing gir oss assosiasjoner til regimer som finnes i virkeligheten. Men da er antakelig noe av hensikten oppnådd. For det foregår mye på scenen som er spinnvilt og karikert, men ikke desto mindre får oss til å kjenne oss igjen.

[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]

Gir alt

Hun er ikke den eneste­ som gir alt i forestillingen. Denne kombinasjonen mellom hverdagslig snakk og kompromissløs hengivenhet til såre, ­dvelende eller voldsomme opptrinn preger forestillingen og skaper den oppmerksomheten vi trenger for å slippe dette­ innpå oss. Her er lag på lag med mer og mindre abstrakte påstander­ vi kan bryne oss på, som for ­eksempel når ­Espen Alknes ­belærer sin medspiller Sigurd Myhre (og oss) om hva begjær er, og hvordan det virker, eller når den samme Myhre­ litt senere gir alt i den nakne fortvilelsens kamp. Vi skjønner at det står om livet. Og rett som det er, kommer natta. Dagene blir mange, men hvor blir de av?

LES ANMELDELSE AV 'ROMEO OG JULIE': Frisk fjortisforelskelse

På kornet

En strålende ­sekvens er når Olav Waastad forteller om sitt heseblesende liv for å få plassert alle romantiske­ ovale­ storbyhelger og ­ferier i ­Alpene, familiesamlinger og ­gutteturer, og samtidig rekke å få ladet batteriene før høstferien. Han maler ut sitt strev med stort alvor og engasjement.

Bak et trådforheng der punktmaling danner en papegøye som ligger på rygg, sitter organist Karoline Marie Enoksen. Det vet vi imidlertid bare fordi det står i programmet. Selv er hun fullstendig skjult i en gåtefull bastbusk. Hun strør sine (les: komponist og lyddesigner Gaute Tønder) toner ut over forestillingen, og akkompagnerer av og til skuespillerne når de tar mer eller mindre kjente sanger i bruk for å tolke sine følelser. Denne bruken av musikk er virkningsfull fordi sangene finnes i våre hjerter fra før, og fordi skuespillernes bruk av dem illustrerer hvilken plass musikken har i våre liv som bakteppe og forsøksvis tolkning.

Noe av det som gjør sterkest inntrykk, er skuespillernes kompromissløse bruk av sin egen kropp, blant annet gjennom ­absurde, maniske dansebevegelser som framføres uten snev av ironi.

Grepet med samtidig proji­sering av nærbilder til bakveggen fungerer godt. Noen ganger kommer vi helt innpå bare øynene.­ Det blir ikke rare muligheten for distanse igjen da.

LES ANMELDELSE AV '2. VERDSKRIGEN': Åtte timer som rister av krig

Sette spor

Vi er altså på en øde øy – som kanskje er hjemme i stua,
eller på et kontor, for i tillegg til en knæsj oransje palme av sponplater, er det bilde av radiatorer på veggen bak. Besnærende er valget av okervarm bølge­papp på gulvet, der skuespillerne setter spor når de kommer barbeint inn. Det er i det hele tatt en fint avstemt scenografi rundt denne absurde leken med noen av livets viktigste og vanskeligste spørsmål, som dette: Hvem er jeg hvis jeg ikke er viktig for deg?