Anmeldelse

Da jeg var liten, broderte ­moren min et bilde med et Wergeland-sitat jeg ikke forsto: Se nøye skal du øyne det store i det små. ­Ordene stod inntil en helt vanlig blomst og et gresstrå. Sitatet får betydning i møte med Trude Marsteins nye roman, Så mye hadde jeg. Som hverdagens ­poetiker gjør hun det lille stort, lader det daglige med mening og skaper god litteratur av det tilsynelatende ubetydelige.

Marsteins perspektiv zoomer inn den karakteristiske lille ­enkeltdelen. Som et kamera justerer blikket seg i roman­åpningen: «I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofa­ryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer­ mot vindusglasset. Tante Liv ­sitter og blar i et fotoalbum. Og pappas avis på stuebordet.»

I et sveip foregripes romanhandlingen og skrivemåten. Det handler om livet i familien og det skildres gjennom Monikas blikk.

Skaper mening