Anmeldelser

Hvem skriver historien?

Skal vi forstå fortidens skjebner må vi ned på detaljnivå.

Menneskets historie strømlinjeformes når den offisielle varianten skal fortelles. Men hvem bestemmer hva som er verdt å fortelle om? Det overrasker nok ingen at det er dem med penger og makt som står for den redigeringsjobben.

Men ofte er de mest interessante perspektivene å finne i det som ikke passer inn, det merkelige, det motsetningsfulle.

Kjendiser og halshugging

Den polske kunstneren Bartholomeus Strobels ti meter lange Kong Herodes' bankett med halshugging av Johannes Døperen (ca. 1635) danner bakgrunn for Markus Li Stensruds utstilling The Breath of Empty Space. Maleriet gir et interessant bilde av historien, for 99 prosent av de portretterte er dekorerte historiske skikkelser – og i høyre hjørne ser vi den forkomne, hodeløse kroppen til Johannes Døperen.

Man kunne skrevet en doktorgrad om dette bildet, men det er den tilsidesatte og bleke kroppen som treffer meg: det maltrakterte liket som danner en motpol til alle viktige personer og hendelser i bildet.

Historiens glemsel

Det er også liket som blir fokuset i Markus Li Stensruds fem malerier Horror Vacui (2018). Han gjengir detaljer fra Strobels maleri, men i de kjente skikkelsenes sted har han satt inn referanser til stilretninger i kunsthistorien, deriblant barokk, minimalisme, futurisme og surrealisme. På samme måte som kjendisene i Strobels maleri tar oppmerksomheten fra den døde Johannes, blir stilmarkørene fokuspunkter for en kunsthistorie som dekker over verk og kunstnere som ikke så lett lar seg sette i bås.

Hos Li Stensrud er den døde kroppen blitt viktigere enn både kongerekker og stilhistoriske perioder: Til høyre ser vi kroppens bestanddeler forstørret, ikke gjemt bort. Alle de fire panelene er dessuten dyppet i voks, slik at de får en hudliknende intimitet som korresponderer med den døde.

Orientalsk Pollock

Når et menneskes lidelse fremheves på bekostning av stilhistorie og kjente personer, vendes oppmerksomheten mot det enkelte mennesket, kroppen, og ikke det overblikket som gjerne følger av historiske fremstillinger.

I et annet verk har Li Stensrud overført Jackson Pollocks umiskjennelige stil til et persisk teppe som er halvveis festet på veggen. Det orientalske mønsteret under strøkene skaper sterk dissonans – for abstrakt ekspresjonisme flettes her inn i orientalske, ornamentale tradisjoner. Det finnes ingen åpenbar felles historie, men Li Stensrud fletter dem så tett sammen at vi ikke kan unngå å lete etter en.

På delen av teppet som fortsatt er på gulvet er det i tillegg en snodig papirfigur. Figuren – som ser det ut som et gigantisk kyllinglår – blir et visuelt motsvar til Johannes' døde kropp. Det hekter oppmerksomheten fast i legemet, og at en kropp består av – lever og holdes oppreist – av lårbein, muskelvev, hud og knokler, ikke kongekroner, symboltunge ordener eller stilhistoriske periodiseringer.

Korrigerende perspektiv

Skal vi erkjenne historien sannferdig må vi kanskje sette inn igjen visse elementer som er tatt vekk, foreslår kunstneren. En måte å gjøre dette på er å lokalisere spenningen mellom forskjellige historiske lag, som Markus Li Stensrud gjør i sin utstilling.

Som helhet er utstillingen kryptisk, og det er slett ikke alt jeg får noe ut av, men kompleksiteten er troverdig, ikke jålete. Li Stensrud er heller ikke interessert i enkle alternativer, men å føre oss tilbake til et følelsesmessig og kognitivt nullpunkt hvor vi tenker historien med et blikk for det som ikke passer inn.

Jeg tror ikke vi kan begripe hele historien fra en slik vinkel, men det er avgjørende med motimpulser som knytter oss tettere til fortidens detaljnivå, slik at vi kommer i kontakt med andre, faktisk eksisterende mennesker, som lever og puster, som oss.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser