Hvem er Sacha Baron Cohen?

Sacha Baron Cohen har spesialisert seg på samtaler med maktpersoner og menige hvor han er iført forkledning og oppfører seg idiotisk. Som gangsterrap-idoliserende Ali G intervjuet han politikere hjemme i Storbritannia, og med sin mest kjente figur - den enfoldige, lidderlige, og egentlig ganske elskelige kasakhstanske reporteren Borat – utforsket han grenseområdene til amerikansk gjestfrihet.

Suksessfilmen fra 2006 gjorde effektivt narr av amerikanere og innbyggere i tidligere sovjet­republikker og hadde dermed et underliggende budskap, villet ­eller ikke: Den vesteuropeiske kulturen er suveren. Kanskje det var derfor hans neste «karakter» var østerrikeren Brüno, en flamboyant klesdesigner som ­intervjuet både Hamas-ledere og Mossad-representanter.

Baron Cohen har altså brukt årtusenet til å perfeksjonere sine idiotiske, men presise spørsmål og antydninger, mens han – helt bokstavelig talt – holder maska. Komikeren fremstår som svært intelligent, han er dreven i mellommenneskelige koder og samspill og vet nøyaktig hvor langt han kan skyve grensene. Det er ofte veldig langt.

Overskridende

Snaue ti minutter inn i satireprogrammet Who Is America sitter Cohen, iført måne, hestehale og bærekraftig cordfløyel hjemme hos et republikansk ektepar og snakker om «datterens» menstruasjon som renner over det amerikanske flagget. Det er smertefullt å bevitne, man føler med det ultrakonservative paret som sjelden kommer til orde. Særlig morsomt er det ikke, men kanskje Cohen skal ha for å makte å vekke slike rødmende ubehagelige følelser hos den blaserte seeren etter to tiår med det TV-kanalenes markedsavdelinger kaller «pute-TV».

Splittelse og moralsk forfall

Hver episode av Who is America innledes med stolte USA-øyeblikk fra 1900-tallet. Her er månelandingen og ikoniske sitater fra Roosevelt, Kennedy og Reagan før det klippes hardt til bilder av nynazister med fakler, Occupy­ Wall Street-bevegelsen og ­Donald Trump idet han gjør narr av en funksjonshemmet ­reporter.

AMERICA TODAY, står det på skjermen. 325 millioner mennesker, splittet. Oppgaven til seriens rollefigurer er å finne svaret på spørsmålet i tittelen. Det skjer med intervjuer og andre ablegøyer med det Cohen mener er representanter for dagens USA. Her er Bernie Sanders og tolerante kunstkuratorer, men hovedvekten er mennesker som mener presidenten gjør en utmerket jobb.

Who is America føyer seg inn i en europeisk fjernsynstradisjon om «gærne» amerikanere. Vrien er at intervjuobjektene møtes av en programleder i ulike forkledninger. I forkant har produk­sjonen blant annet opprettet falske biografier og andre personlige avtrykk av figurene på ­­internett, for å få dem troverdige.

Israelsk sikkerhetsekspert

Vi ser aldri hovedpersonen i sminkestolen eller etter samtalene, og blir slik sett ikke innviet i programmets «agenda», nøyaktig hva de har tenkt i kulissene. Det er befriende i en tid hvor man gjerne forklarer alt, for eksempel i underholdningsprogrammer der artister blir intervjuet både før og etter de har stått på scenen og alle komikerstunts forklares til minste detalj.

Cohens morsomste og mest ­interessante figur er sikkerhetseksperten Erran, en klovnete machomann fra Tel Aviv som hinter til en fortid i Mossad. Cohen er selv jødisk, og styrer slik sett klar av antisemitt-anklagene en slik karikatur ellers kanskje ville medført. Og det er åpenbart lett å få høyredreide amerikanere til å stille til intervju med en tøff og militær israeler – selv i et «program» med den illevarslende tittelen «Kill or be killed».

Erran står for seriens mest minneverdige øyeblikk. Som når han, med minimal innsats, får republikaneren Jason Spencer­ til å blotte bakdelen og rope N-­ordet. Eller når Trump-glade meksikanerhatere pågripes av politiet med kondomer, glidemiddel, Rohypnol og falsk ­vagina. Spencer måtte forlate politikken.

Errans intervju med Dick Cheney har en enda klarere politisk slagside.

«Hvordan ville Irak sett ut om dere ikke hadde frigjort det?», spør han den tidligere visepresidenten. «Det ville ha vært ustabilt og en yngleplass for terrorister?»

Spørsmålet forfjamser Cheney i et halvt sekund før han henter seg inn og begynner å snakke entusiastisk om moderne våpen. Samtalen ellers er spekket med vitser som spiller på pensjonistens fornavn.

Etisk problematisk

Konseptet er problematisk av natur. Henger Cohen ut folk for meningene deres? Folk sier og gjør ting av egen fri vilje, men «programlederen» er en kløktig manipulator. Han bryter sosiale kodekser når han blir husvarm, roter til, og overlater til «ofrene» å rydde opp. Han blottlegger dumskap med uforsonlige metoder, det er både ubehagelig og morsomt å bivåne. Det politisk undersøkende og avslør­ende gjør den konfronterende­ formen lettere å svelge. Han ber intervjuobjektene snakke om hjertesakene sine. Å etterape folk med funksjonshemminger (eller å sende soldater i døden på grunn av ikke-eksisterende kjemiske våpen) fremstår som betydelig fælere moralske overtramp.

Sokrates og Seagal

Det har selvsagt kommet negative ­reaksjoner og programserien har skapt misnøye i flere politiske leire. Er dette Cohens måte å samle en delt nasjon på? Å bli en felles fiende? Eller holder han snarere opp et speil hardnakkede reaksjonære, libertinere og raddiser tvinges til å se seg selv i? Er Sacha Baron Cohen en Sokrates som vet at de beste svarene kommer fra idioters spørsmål?

Selv gir han ingen svar, og det er grunn til å tro at en av Cohens fremste intensjoner er å more, og der lykkes han av og til svært godt. «Who Is America» er skremmende og forstemmende, men ikke mer skremmende og forstemmende enn tweetene til presidenten på en vilkårlig dag.

Nylig ble det klart at actionskuespilleren Steven Seagal skal være Vladimir Putins spesialutsending til USA. Trenger vi egentlig sarkastisk og vond humor i en slik tid? Å ja. Sacha Baron Cohen har kanskje dårlig og barnslig smak, men når han er morsom, er han både mektig og bitende morsom.