Hva skal vi egentlig med kjernefamilien?

Det er spørsmålet den svenske journalisten og forfatteren Josefin Olevik stiller i den personlige debattboken Den befridde familien. Selv tok hun nattoget til København og ved hjelp av en donor uten fremtidig ansvar, ble hun gravid og fikk en sønn. Barnet er, som hun skriver, det beste som har hendt henne, og alt føles i grunn riktig.

Likevel vet Olevik at hun har brutt med normen, at det fremdeles er noe grenseoverskridende, om ikke i juridisk, så i kulturell forstand, hun har gjort. Av dette ble det en bok, og den er lenge preget av et balansert tvisyn om valget hun tok.

Tosomheten

For Olevik begynte det som for de fleste andre av oss; drømmen om tosomheten og den livslange forpliktelsen til en annen. Men ting blir jo sjelden som man har tenkt. Jobb, interesser, brutte relasjoner og utallige andre tilfeldige ting kan komme i veien. Så går tiden, og kvinnen begynner å nærme seg fruktbarhetens grense. Hva gjør man da?

Middelklassen

Stadig flere ressurssterke middelklassekvinner (foreløpig er det primært den gruppen) tar et selvstendig valg og befrir seg fra tosomheten. For vi har lagt til rette for det nå. Den befridde familien er nemlig ikke bare fortellingen om Oleviks egen vei mot et barn uten en kjent pappa. Boken er også historien om hvordan velferdsstaten i økende grad både har tatt ansvar for tradisjonelle familieoppgaver, lagt til rette for likestilling, og nå også muliggjør at vi kan få barn på så ulikt vis. Ja, Olevik skriver det sågar rett ut et sted: «Jeg er gift med staten.»

Såre øyeblikk

Men boken er så visst ingen romantisering. Som alenemor må hun hente og levere hver dag, hun må lage middagen hver dag, og hun må leve med vissheten om at det er hun som har tatt valget, og hun alene. Det er et sårt øyeblikk da sønnen en ettermiddag etter barnehagen spør: Pappa, da? Og Olevik må svare: Du har ingen pappa, vet du.

For fremdeles er andre konstellasjoner normen, og som med alle avvik fra normalen begynner de andre barna til slutt å spørre i barnehagen.

Hard diskurs

Den befridde familien er nok et tilskudd i den økende flora av samlivsetiske problemstillinger som vokser uti vår stadig mer liberale, teknologiske og økonomisk egalitære hage. Skjønt, bildet av en hage er fortegnende, for diskursen er ofte et minefelt av polemiske og uforsonende ytringer, en rå kamp om definisjonsmakt. Og som regel står aktørene og roper til hverandre langs klassiske ideologiske og politiske skillelinjer.

Olevik har i stedet skrevet en lavmælt og tenksom bok om betente spørsmål. Hun prater med innestemme, slik gode debattbøker skal gjøre, selv om det ikke er noen overraskelse at hun mot slutten lander der hun lander. Kjernefamilien har et problem, skriver hun. «Drømmen om den lever fortsatt, men i praksis har mange vanskelig for både å skape den og å holde den sammen. Opphavet til det vi ser på som en tradisjonell familie er et hierarki der én person – mannen – bestemmer over de andre, og den strukturen er det vanskelig å komme unna.»

Frihetskamp

Olevik har egentlig skrevet sin egen frihetskamp. Bokens idehistoriske gjennomgang av familiebegrepet viser at døren inn til Hvermansen hverken har vært høy eller vid. Og den bærende tankefeilen i spørsmål om inkludering er som alltid at innlemmelsen av den andre skal innebære ekskludering av en selv. Men det er jo feil. Nye familiekonstellasjoner kan snarere ses på som utvidelsen av et felles rom, rundt noen langt mer overordnede verdier enn tidsbestemte kategorier. For størst av alt er fremdeles kjærligheten.

Til slutt snører Olevik det sammen i følgende setning: «Jeg tror familien er noe som kunne gjøre flere mennesker lykkelige dersom den fikk være mer mangefasettert.»

Det handler med andre ord ikke om å skylle kjernefamilien ut med badevannet, men om noe så enkelt som å gjøre plass til flere.