Hva er planen, Iggy?

Det finnes mange ­eksempler på artister som gir ut en eller ­flere rare, eller til og med «uhørbare» plater i karrieren. Om disse skulle floppe kommersielt eller få en kjølig mottakelse i samtida, vil ettertida noen ganger komme platene til unnsetning og oppjustere deres plassering i katalogen og historien.

Det er likevel vanskelig å se for seg at Iggy Pops nye plate Free i all sin annerledeshet vil bli gjenstand for noe slikt. Den ligner kanskje ikke helt noe annet i hans karriere, men den er også en temmelig svak utgivelse.

Gimme Danger!

Jeg regner meg selv til dem som mener at James Newell Osterberg jr., ­eller altså Iggy Pop, i front for Detroit-bandet The Stooges skapte verdens beste rock. Av den typen med stor R. Altså, gjennom alle tider. Man kan strides om det er andreplata «Funhouse» fra 1970 eller den Bowie-produserte «Raw Power» fra 1973 som er best. Men ingen gang har rocken hørtes mer potent, forvridd, stygg og usikret ut enn i Stooges’ proto-punk-tapning, frontet av den absolutt mest koko gneldrebikkja i gata. Etterpå la Iggy seg, ødelagt av heroin, inn på psykiatrisk sykehus og reddet livet.

Starten på Iggys påfølgende solokarriere knyttes til Berlin og det gjensidig berikende samarbeidet/vennskapet med David Bowie. Sterke album fulgte av dette for Iggys del, slik som for eksempel The Idiot i 1977. Det har egentlig rullet på med utgivelser etter det, med plater av varierende kvalitet og kommersiell appell, Stooges-gjenforening og det hele. Den hyperaktive figuren med den bare overkroppen og det lange flagrende håret, «The Godfather of Punk», har uansett vært et av rockens mest bestandige ikoner i tiår etter tiår.

LES OGSÅ: Bat for Lashes henter fram lydene av 80-tallet uten at det blir nostalgisk, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Ny frihet

I fjor gjorde Pop EP-samarbeidet «Tea Time Dub Encounters» med elektroniske­ Under­world, og alle de tre ­albumene som har kommet i ­løpet av de siste ti årene har i og for seg pekt mot en artist som ikke lenger virker så fiksert på rock'n roll. Og om Iggy skulle kjenne på en nyvunnen frihetsfølelse i en alder av 72, er vel det noe alle unner ham. Noen jobber i bankskranke hele livet og drømmer om å bruke pensjonisttilværelsen på endelig å gjøre «noe kreativt». Om en person som har rullet rundt i glasskår og hojet i yrkeslivet skulle ønske å lese poesi over fjelljazz-aktige soundscapes, som her, i alderdommen, så for all del. Vi får ­likevel tro bedre om Iggy Pop enn at han skulle føle behov for å avslutte karrieren med noe fjongt, bevise at han er kapabel til noe high art, han også, à la Bowie-Dødshuset Blackstar.

Uansett hva motivene måtte være, er den sammenstillingen av låter som Free representerer merkelig. Iggy Pop er bare kreditert som låtskriver på tre av ­låtene. Stemmen er fortsatt drittøff, dyp og full av autoritet, men den målbærer altså andres idéer her. Trompetisten Leron Thomas og gitaristen Noveller (Sarah Lipstate) er sentrale i utformingen av de atmosfæriske jazz-bak­teppene som møter lytteren ­allerede i første spor, ­tittellåta Free. De utgjør et problem i seg selv ved for det meste å være uforpliktende og dølt føleri uten melodisk substans. Det andre problemet melder seg i overgangen­ til låt nummer to. Her kuttes det nemlig rett over til streit gitarriffing. Men i all verden, hva er denne plata, egentlig?

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler norsk jazztrio og nomadisk ørkenblues

Svakt og blandet

«Loves Missing» er isolert sett en grei rockelåt med inspirert Iggy-vokal. Den påfølgende er enda bedre. «Sonali» framstår som platas høyde­punkt, og også det øyeblikket hvor jazztendensene på plata og det mer tradisjonelle låtuttrykket flyter sammen til noe sammenhengende og virkelig meningsfullt. Kan dette altså reddes, slik at åpningen bare var noe ute-av-kontekst-greier, og dette er ei plate ­likevel, ikke to?

Det skal dessverre vise seg å bli verre, splittes opp enda mer. Den vare låten «Page» er et hederlig unntak, men ellers preges resten av plata av en merkelig kombinasjon av ikke-låter (den direkte fæle anti-porno-låta «Dirty Sanches» aller verst) og tre spor til slutt med poesiresitasjon over den nevnte atmosfæriske, jazza bakgrunnsmusikken. Lou Reeds dikt «We Are The People» og Dylan Thomas’ kjente «Don’t Go Gently into That Good Night» er blant tekstene.

LES OGSÅ: Nå er Aretha Franklins konsertfilm sett av over 30.000 i Norge.

Høytlesning

Det er mange eksempler på at kombinasjonen av litterær høytlesning og musikk kan fungere også på plate. Lou Reeds mangeårige livspartner Laurie Anderson holder jo for eksempel stadig på med slikt, og en gang må vi snakke mer om hip-hop-bandet Disposable Heroes of Hiphoprisy fantastiske Spare Ass Annie & Other Tales (1993), frontet av beatforfatter William S. Burroughs tynne, tørre sandpapirstemme og svarte humor. Problemet i Iggy Pops tilfelle er at tekstutvalget virker like tilfeldig som så mye annet her.

Hver for seg er noen av sporene på Free absolutt hørbare. Jeg sliter derimot med å finne det som binder dem sammen kunstnerisk sett. Friheten tittelen refererer til blir bare en pen måte å si det på: Store deler av plata mangler retning, tematisk som musikalsk.

---

Album Rock

• Iggy Pop: Free
• Caroline International

---