Alle har vi en far. Noen har aldri møtt ham, andre har et nært forhold til ham, mens andre igjen kan være i bitter konflikt. Og hvordan kjenner jeg, med hele kroppen, at faren min virkelig er min far? Fortjener han virkelig å bli tatt på med silkehansker? Skal vi legge vekk våre egne lengsler etter en god relasjon og forsøke å forstå ham på hans egne premisser? Eller skal vi kreve at den voksne mannen selv tar ansvar for relasjonen?