Bøker

– Hun var den første kvinnen som malte seg selv naken og gravid

En sjangeroverskridende bok gir rom for paradoksene i Paula Modersohn-Beckers malerier.

Bilde 1 av 2

Anmeldt av: Kjetil Røed

Er det noe jeg beundrer så er det forfattere som kan skrive med letthet og tyngde samtidig. Marie Darrieussecq bok om kunstneren Paula Modersohn-Becker (1876–1907) er eksemplarisk i så henseende; ja, den er nesten skamløst luftig og grunnsolid. Det er ingen sammenhengende biografi i vanlig forstand vi snakker om her, men snarere en episodisk refleksjonstekst som hopper fra det ene til det andre etter forfatterens forgodtbefinnende.

Darrieussecq skriver om Modersohn-Becker fordi hun er dypt berørt av henne, og hun skriver bare om det som virkelig får henne til å tenke og føle sterkt.

Poetisk refleksjon

Paula Modersohn-Becker er en særegen figur i kunsthistorien det er lett å bli fascinert av. Hun er en av de unge døde, hun levde kort og intenst, og hun var den første kvinne som malte seg selv naken. Hun var også den første kvinne som malte seg selv naken og gravid. I tillegg er hennes verker forunderlige komposisjoner. Figurene i dem – som ofte er kunstneren selv – er korte og stutte, nesten naivt utformet, og samtidig med en inderlighet som sitter i selve penselstrøkets følsomme stivhet. At maleriet betydde noe for henne kan merkes, avleses, i motivenes kraft. Ansiktene er som masker, men tvetydige følelser skyver seg helt frem i «maskens» fibre. Vi kunne si det slik: Hun maler ansikter som er tildekket, men samtidig nakne. Denne evnen til å forene paradokser er unik.

Det er noen av de samme kvalitetene som taler så sterkt til forfatteren Darrieussecq også. Impulser fra maleriene gir hennes betraktninger og skrivestil en tilsvarende kvalitet, hvor spenningsfylte forestillingsfelt skrives sammen. Ofte beveger hun seg over i en type presisjon som har mye mer til felles med poesien enn biografien.

Sterkt billedspråk

Ta for eksempel Modersohn-Beckers vennskap med forfatteren Rainer Maria Rilke, som utgjør en stor del av boka. Hun beskriver deres relasjon som en felles oppdagelse, eller utgraving, av fromhet. «De henter fromheten ut av det religiøse buret og gir den tilbake til barndommen og det hellige. Fromheten lar dem se det usynlige.» Denne type poetisk–reflekterende beskrivelser borer seg langt inn i materien som også Modersohn-Beckers malerier berører. Darrieussecq har en sjelden dristighet her, for gjennom slike beskrivelser står hun naturligvis i fare for å miste en del lesere, men dem som fortsatt er med henne trekker hun tettere på seg og det hun forsøker å si. Hun skriver og tenker på en substansiell og mytisk måte som forankrer portrettet av hovedpersonen og hennes forhold til venner, elskere og kunst.

Det oppstår en særegen tyngde når hun fletter forestillinger og tingenes egen virkelighet sammen med ansporende bilder som fromhetsbeskrivelsen jeg nevnte – eller som her, hvor Modersohn-Beckers problematiske forhold til en del andre kunstneres billedspråk analyseres (igjen poetisk): «All symbolikken med svaner og prinsesser hemmer og tynger henne som en måke tilgriset av olje.»

Underlig presist

Det er også en feministisk tråd i boka, men den er like særegent formulert. Når Darrieussecq skal beskrive Modersohn-Beckers kunst fra denne vinkelen sier hun at «Hun går rett til sin egen kjerne, som er kompleks og innsiktsfull.» Hun sier: «Paulas kvinner er ekte kvinner. Jeg har lyst til å si: Kvinner som endelig er nakne: Avkledd det maskuline blikket. Kvinner som ikke poserer for en mann, som ikke blir betraktet med menns begjær, frustrasjon, eiesyke, hersketrang eller motvilje.» Darrieussecq er barokk og komisk når hun skal til essensen av Modersohn-Beckers barneportretter (som det også er mange av): «Kunsthistorien har avfødt en hærskare forferdelig mislykkede Jesusbarn ved brystet til skeptiske madonnaer. Apetryner, oldinghgalser, amming som i beste fall bringer tanken hen på kyr, i verste fall på biljardkuler.»

Dette er fremragende, ikke minst fordi det er så egenartet og underlig – og dermed blir presist. Darrieussecq tillater seg det meste og treffer hele tiden blink: ikke fordi hun sikter seg mot eller treffer noe allment akseptert «godt», men fordi hun senker seg ned i sin egen særhet – og der finner hun ett motsvar til den forunderligheten som karakteriserte Modersohn-Beckers kunst.

Rik sjangerblanding

Jeg har enormt sans for denne boka av mange grunner, men ikke minst fordi den ikke holder noe tilbake og begir seg ut på en fascinasjonsferd som veksler mellom alle mulige sjangre. Tidvis nærmer hun seg romanen, veldig ofte essayet, noen ganger selvbiografien (altså Modersohn-Beckers Darrieussecqs egen), men hun toucher også det filosofiske fragmentet og – ikke minst – poesien og den knappe kortprosaformen.

Det ligger et refleksjonsdriv i denne boka jeg knapt har sett maken til når det gjelder bøker om kunstnere. Jeg hadde sagt den var eksemplarisk, om det ikke hadde vært for at den vanskelig lar seg etterligne. Likevel får vi jo språket vårt, vår evne til å tenke og skrive, fra andre. Som Darrieussecq skriver: «Møter preger oss. Vi blir gylne bøker. Vi lærer å snakke gjennom ordene vi får av dem vi elsker.»

Ja? Jeg tenker, når jeg leser dette, at det håp for oss alle, i det minste så lenge vi leser bøker og er i stand til å elske.

LES OGSÅ:

---

Essay

  • Marie Darrieussecq
  • (oversatt av Agnete Øye)
  • Livet her er vidunderlig
  • Solum Bokvennen

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker