Humpete nødhjelpsfilm

Noen ganger må vi velge: Skal vi gjøre det som er rett, eller det som er riktig?

Få kjenner slike dilemmaer bedre enn hjelpearbeidere og soldater i internasjonale operasjoner. På den ene siden forholder de seg til menneskene de møter, og på den andre siden til retningslinjer og konvensjoner signert på kontorpulter langt, langt borte.

De vet at å gjøre rett kan handle om å se mellom fingrene. Eller noen ganger å se en annen vei. Å krøkke det til, og utøve det muliges kunst.

Møkkadag

A Perfect Day handler om det. Vi er i et fjellområde på Balkan i 1995. Fredsavtalen er undertegnet og krigen er i ferd med å ebbe ut. Men veiene er minelagt, brønnene forgiftet og barn bærer våpen. Så helt fredelig er det ikke.

En gruppe hjelpearbeidere fra organisasjonen i Aid Without Borders forsøker å løfte liket av en død mann ut av den eneste brønnen i området som ikke er omringet av miner.

Men tauet ryker, og nødhjelpsarbeiderne må finne et nytt tau de kan bruke til å løfte liket opp fra brønnen. Jakten på et tau er den røde tråden i filmen – en film som aller mest handler om å stå med ett bein i storpolitikkens maktesløshet, og ett annet i en situasjon hvor man nå og da kan gjøre en liten forskjell i enkeltmenneskers liv.

[ Les flere filmanmeldelser fra Vårt Land her! ]

Stereotyper

Benicio del Toro spiller Mambrú, en utbrent hjelpearbeider som lengter etter et nytt liv, og som teller dagene til neste gang han får reise hjem til kjæresten.

Tim Robbins spiller hjelpearbeideren som har gitt slipp på ambisjonene om å skape seg et liv utenfor konfliktsonene. Hos disse to har erfaringen tatt over for idealismen. De vet hva som er mulig, og når det ikke nytter å stange hodet mot nødhjelpsbyråkratiet. De er tøffe nok til å fleipe med de rufsete soldatene som vokter veisperringene, og så marinert av konflikten at de stoler på instinktet i livstruende situasjoner.

Den unge Sophie (Mélanie Therry) representerer motstykket: Den vakre idealisten, som bare har passe oversikt over hvordan hjelpearbeid fungerer i praksis, og som skriker høyt når hun ser liket av en død mann. Slike stereotype framstillinger har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre. De som tviler kan lese Min tro-intervjuet med Lindis Hurum, nødhjelpskoordinator i Leger uten grenser, fra midten av mai.

Når Mambrú treffer igjen en annen vakker kvinne i FN-systemet, som han tidligere har hatt et forhold med, skaper intrigene dem imellom bare et unødvendig sidespor i filmen. Disse klisjeene gjør filmen flatere enn den kunne vært.

LES MER: TV-aksjonen er proppfull av etiske spørsmål

Engelsk debut

Filmen bruker låter av The Ramones, Velvet Underground og Gogol Bordello. Det er en krevende øvelse å overføre kjente låter til nye sammenhenger, særlig når musikken har sine egne konnotasjoner og tydelige fortellinger. For eksempel gir det lite mening å høre Lou Reed synge om sado-machosime over bilder av en Toyota Land Cruiser som sklir gjennom balkanske fjellandskap.

Filmen er basert på en bok av Diego Farras, og er den spanske regissøren Fernando León de Aranoas første engelskspråklige film. Ryktet forteller at den ble hyllet med ti minutters stående applaus etter visningen på filmfestivalen i Cannes. Den fortjente maks tre.

Regelrytterne

Men tilbake til det som funker: Nødhjelpsarbeideren Mambrú blir venn med en lokal gutt (spilt av Eldar Residovic). Han beskytter ham i en slåsskamp mot guttene som tar fotballen hans, og lover å skaffe ham en ny. Gutten blir sittende i baksetet til neste dag. Vennskapet som utvikler seg mellom dem skaper filmens fineste fortelling.

Filmen markedsføres som en komedie. Det er pussig, for den er ikke særlig morsom. Men den vokser og blir bedre når den beveger seg bort fra den MASH-aktige komikken, og inn i krigens komplekse mørke. Når den belyser gråsonene mellom byråkratiets avmakt og mulighetene som skinner gjennom byråkratiets små sprekker.