Holberg minutt for minutt

Først er det stille – lenge. Skuespillerne som har ruslet rundt på scenen mens publikum kom på plass, har samlet seg i en av de tre sofaene som er strødd rundt på gulvet.

De har tilnærmet vanlige klær og tilnærmet høye barokkfrisyrer, nå ser de på oss med tunge blikk mens de lar tida gå.

Langsomt

Så drar det seg langsomt i gang, med en tungsindig monolog av herr Vielgeschrey (Henrik Rafaelsen), som har så forferdelig mye å gjøre at han ikke får gjort noe som helst.

«Det er ingenting, og det blir ingenting», sukker han. Og hver gang noen vil ham noe, bruker han tid på å fortelle at han ikke har tid til å snakke med dem.

LES OGSÅ: Bruker kunst i kamp mot klimaendringene

Det gjelder husholdersken Magdelone (Andrine Sæther) som venter på at sjefen skal finne en mann til henne, det gjelder datteren Leonora (Tone Mostraum) som er forelsket i Leander (Kyrre Hellum), men ikke får farens godkjennelse.

Og det gjelder ustanselig stuepiken Pernille (Andrine Sæther), skjønt hun har sine metoder for å få det som hun vil likevel.

Sakte-tv

Vi venter oss støy og ballade i møte med Holbergs komedie fra 1723. Den stundesløse i rastløst kav, folk inn og ut av dører, Pernille kvikk som en ekorn.

Men den franske regissøren Laurent Chétouane har gått motsatt vei og laget en slags sakte-tv av komedien.

LES OGSÅ: «Liv Ullmann og Ingmar Bergman forvirrer»

I programheftet forteller han at han ikke syntes Den stundesløse var noe morsom første gang han leste den, likevel har han lykkes i å lage tre og en halv times humreteater i selskap med Vielgeschrey og hans hus.

Som i sirup

Alle er på scenen hele tida. De slanger seg i sofaer, kveiler seg i stoler, ligger på gulvet, eller bare sitter der. De ser ut som om de kjeder seg i hjel, de snakker langsomt og beveger seg som i sirup.

Med ørsmå bevegelser og meningstunge blikk understreker de handlingen, eller snarere det faktum at det ikke handler om noe som helst. Annet enn om en mann som ikke får gjort noe for bare travelhet, og en listig stuepike som sørger for at de som skal ha hverandre, får hverandre.

LES ANMELDELSEN AV BOWIES SISTE ALBUM: «Helstøpt og skjør»

I stedet for å fylle scenerommet med travelhet, oser det av kjedsomhet, komikken skapes i mellomrommet mellom det vi ser og det folk sier.

Skuespillerne får utfolde sine komiske talenter, alle i sin tur og på oppsetningens premisser, og Holbergs replikker sitter som de skal.

Opp i limingen

Midt på scenegulvet står et flygel. Der drysser pianisten Mathias Halvorsen musikk av Mozart, Scarlatti og Haydn over handlingen, som stillferdige og lett improviserte kommentarer.

Med sitt diskrete nærvær antyder den en tidsramme, samtidig som den binder de løse endene i forestillingen sammen.

For det står ikke til å nekte at den til tider truer med å gå opp i limingen.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Å spille langsomt og samtidig beholde energien er en krevende oppgave, og når det går en halvtime på overtid i andre akt, er slitasjen merkbar både blant publikum og skuespillere.

Vi kveler en gjesp – og de glemmer tekst. Men med fiffig utnyttelse av suffli under premieren, ble også det morsomme innslag i komedien.

Lekse å lære

«Den stundesløse er et tidsfordriv» sier regissøren i et intervju i programheftet. «Man er den samme etter stykket som før man gikk inn».

Mon det.

I denne versjonen utfordres vår indre Vielgeschrey, vi tvinges til å stille oss inn på stykkets egen, langsomme rytme.

De rastløse gikk i pausen, og oppsetningen på Amfi vil nok skille vannene blant publikum.

Men den som blir sittende, får en lekse å lære om å la tida gå – til ingenting.