Bøker

Ho fødde eit livsverk som ikkje sluttar å vekse

Kvelden etter at det norske manuset er sendt til språkvask ringer Gloria Gervitz. Eg veit kva det tyder: Endringar. Enda ei runde med endringar.

Det tek aldri slutt, dette diktet, dette langdiktet, desse migrasjonane som ho byrja å skrive tidleg i 1970-åra, Gloria Gervitz – ei ung kvinne oppvaksen i Mexico by, men frå ein jødisk familie, frå ei flyktningslekt, som hadde reist over Atlanteren for å sleppe unna massakrane i Aust-Europa.

Det var ein tidleg kveld i februar 1970. Gjennom gatene i den meksikanske millionbyen gjekk Gloria Gervitz, sveittande, i mørkelilla kjole, på veg for å lese tekstane sine høgt for fyrste gong. Ho var tidleg i tjueåra og allereie skild, etter å ha blitt pressa inn i eit arrangert ekteskap som 18-åring.

No studerte ho ved Universidad Iberoamericana. I ei tid der kvinner frå hennar miljø ikkje skulle anna enn å bli gode koner og mødrer, studerte Gervitz psykologi, ho studerte filosofi og kunsthistorie. Og ho skreiv. Ho skreiv på noko ho enno ikkje visste kva var: dagboknotat, små tankar, kanskje dikt.

Etter oppmoding frå ein ven skulle ho lese opp dette «noko» for ei poesigruppe ved universitetet. Alle i gruppa var unge menn, dei kalla henne compañera. Ho skalv på handa medan ho las.

– Dei likte det ikkje i det heile, fortel ho, mange tiår seinare. – Og det sa dei rett ut, utan noko som helst forsøk på å mildne bodskapen: «Dette er dårleg.» Og det verste var at dei hadde heilt rett, det forstod eg seinare. Dikta var malos, muy malos!

Endelause dikt

Etter nokre år med fleire dårlege dikt, og ei underkjent avhandling om Frida Kahlo, lausna det for Gervitz, og fyrste delen av det som skulle bli langdiktet Migraciones – diktet ho framleis skriv på den dag i dag – kom ut i 1979. I åra som fulgte publiserte ho to delar til, som i 1991 vart samla i éi utgjeving.

I 1997 kom Migraciones ut med fem delar, i 2002 hadde det seks. Verket heldt fram med å vekse og forandre seg. Ein sjuande del vart publisert i 2003, og då byrja også gjendiktingane å kome – på tysk, engelsk, svensk, arabisk, slovensk. Og diktet vaks vidare også på desse språka. Ein ny versjon på originalspråket kom fyrst i 2016, og då med store endringar frå 2002. Titlane på dei ulike delane var fjerna, det same var teiknsettinga, slik at Migraciones for fyrste gong stod fram som éin stor heilskap.

Meir enn førti år etter at ho byrja å skrive, har Gloria Gervitz forlate heimbyen sin. Som 70-åring flytta ho til San Diego i California, for å gifte seg med sin store kjærleik. Det er der ho ringer frå, ein sein vestlandsk haustkveld, like etter at manuset til den norske gjendiktinga er sendt til språkvask.

Idet eg ser den amerikanske landkoden på skjermen, veit eg kva det tyder. Endringar. Enda ein runde med endringar.

Livsverk

Kan ein kalle noko for det same diktet etter så mange endringar over så mange år? Erstattar den nyaste utgåva dei som kom før, eller omfattar verket Migraciones alle utgivingane: ei lang rekke av langdikt som liknar kvarandre, i stadig større versjonar?

På dødsleiet skreiv ein annan amerikansk poet, Walt Whitman, ein ny versjon av livsverket sitt, Leaves of Grass. Det var i 1891, etter over førti år med arbeid på samlinga, som allereie fanst i talrike versjonar, og som hadde vakse frå ei bok med tolv langdikt til ei samling med over fire hundre dikt. For Whitman var det ikkje snakk om sjå på dei ulike utgåvene som verk i seg sjølve: Han erklærte at den siste utgåva han hadde skrive, skulle erstatte alle dei tidlegare. Det var ikkje fordi dikta var ferdige, eller fordi han var fornøgd, skreiv han. Men livet til forfattaren var slutt.

Ekspressivt

Gervitz' Migraciones er, som Leaves of Grass, eit livsverk i ordets rette forstand, nært knytt til forfattarkroppen som har skapt det. Og det er ikkje berre i dette at langdiktet hennar kan liknast med den nordamerikanske klassikaren. Som Whitman skriv Gervitz ekspressivt og ekspansivt, med utgangspunkt i eit lyrisk eg som veks seg stadig større. Men ikkje på den same måten som eg-et til Whitman.

Eg-et som talar i Leaves of Grass får stordomen sin frå myriadane av landskap og menneske som det tek opp i seg, i ei utoverretta rørsle. Retninga i Migraciones er omvend. Dikta er innovervende i motiva sine, i refleksjonane, sjølv i dei språklege konstruksjonane. Eg-et, som i Migraciones er eit tydeleg ho, er eit eg som ikkje drøymer, men drøymer seg, som ikkje veks, men veks seg, som ikkje føder, men føder seg.

LES OGSÅ: Helene Hovden Hareide melder Steinar Opstad sin nye bok. – Han skriv seg opp mot den delen av verdslitteraturen som bygger på ei syklisk historieforståing

Nærer seg på døden

Krafta til eit dikt avheng av duende, sa den spanske poeten Federico García Lorca, som henta uttrykket frå flamencotradisjonen. Duende er ein kvalitet det er vanskeleg å sette fingeren på, som ikkje har med skjønnheit, teknikk eller stil å gjere, men noko anna, noko som kjem frå mergen, frå blodet og tårene, og nærer seg på døden. Songar som har duende, blir kraftfulle fordi utøvaren vågar å la det personlege uttrykksbehovet sprenge grensene for sjølve teknikken, slik er den ypparste songaren ein som vågar å la røysta breste og dermed formidlar kjensla i si reinaste form.

Mot slutten av Migraciones opplever eg at det er akkurat dette som skjer. Eg-et er blottlagt, skjelvande, gråtande, rusa på begjær, og framstillinga av den intense sexen er så hemningslaus at det gir ei kjensle av eit innhald så sterkt at alle kunstnariske verkemiddel må leggast til side.

Religiøst

På sett og vis går diktet over i ein type sanningsformidling som minner om den ein finn i religiøse tekstar, i ein modus lik den til Jahve som openberrar ein bodskap for profetane i Toraen.

Evangeliet som blir formidla i Migraciones, er nok fyrst og fremst som eit sekulært eit: «dette er den einaste æva du nokon gong skal eige», seier røysta. Likevel er det mange element i diktet, utover dei mest openberre, som kan assosierast med det jødiske. Eit av dei er blandinga av ulike språk og alfabet, noko som går igjen i verka til mange jødiske forfattarar busette i Amerika. Eit anna er insisteringa på ordet og krafta, den løynde krafta, som ordet har.

Forvandlingar

Den (førebels!) siste utgåva av Migraciones kom ut i Chile hausten 2019, i samband med at Gloria Gervitz vart tildelt Pablo Neruda-prisen. Dette er versjonen den norske gjendiktinga – etter mange rundar med telefonsamtalar – no er basert på. Etter å ha arbeidd med diktet hennar i over eit år kan eg sjå diktet sine stadige transformasjonar også i min eigen norske versjon.

– Hola, seier Gloria i den andre enden, og les inn i øyret mitt det som skal endre seg i skrifta.

Eit hjarte blir til eit sår, eit busstopp forsvinn i skodde og eføy, ei solfylt gate forvandlar seg til ein park, til den hundreårgamle Chapultepec-parken, eldst i Mexico by.

– Bueno, avsluttar Gloria i telefonen. Det var alt. No er vel diktet ferdig.

Essayet er basert på omsetjarens etterord. Helene Hovden Hareide har jobba i kulturavdelinga i Vårt Land.

LES OGSÅ: Keiser Marcus Aurelius skrev et stykke antikk selvhjelpslitteratur med vedvarende appell

---

Gloria Gervitz

  • (f.1943) i Mexico by.
  • Forfattar og oversetter.
  • Familien hennes flykta frå jødeforfølgingane i Aust-Europa tidleg på 1900-talet.
  • For Migrasjonar vart ho i 2019 tildelt Pablo Neruda-prisen.

---

---

Dikt

  • Gloria Gervitz
  • Migrasjonar 1976-2020
  • Gjendikta av Helene Hovden Hareide
  • Samlaget

---

Les mer om mer disse temaene:

Helene H. Hareide

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker