Anmeldelser

Hjerteskjærende sterkt

I «Liv til de levende» følger vi et hjerte på vei fra organdonor til mottaker. Det har blitt en film det er umulig å gå uberørt fra.

Å skildre livet når det tar en smertefull og uventet vending, kan fort komme til å by på svulstige og klisjefulle forsøk. Med Liv til de levende lykkes den franske filmskaperen Katell Quillévéré å finne veien mellom de mange fallgruvene som finnes med en slik tematikk. Hun styrer elegant unna de mest åpenbare tåreperse-scenene, mens dialogen er blottet for klisjeer om livets store spørsmål. Historien i seg selv er ganske enkel, men måten den blir fortalt på vitner om et genuint manuskript, sterke skuespillerprestasjoner, drivende­ regi og et foto det slår gnister av. I en blanding av dvelende bilder, «jump cuts» og med et blikk for å vise komplekse karakterer med små, men effektive virkemidler, balanserer hun historien på en ytterst smakfull måte. Slik blir Liv til de levende en sterkt bevegende film, det er umulig å gå uberørt fra.

Hjertet

Det er ingen egentlig hovedperson til å guide oss gjennom filmen. I stedet følger vi selve hjertet på dets vei fra ­organdonor til mottaker – med alle de mennesker som er involvert i en slik prosess. Fra sørgende foreldre til hardtarbeidende leger og syke­pleiere som forsøker å navigere­ mellom livs- og dødsviktige avgjørelser. Og fordi hjertet – på sett og vis – er hovedpersonen, identifiserer man seg mer med dilemmaene som oppstår enn selve karakterene.

Det blir mer plagene og kvalene de baler med, enn hvem de er som mennesker som opptar oss. Slik blir det også mer tid for publikum til å reflektere over de ulike aspektene ved livet, døden og kjærligheten – som filmen på mesterlig vis lykkes i å si noe om.

Kretsløp

Quillévéré som både har regi og manus, har laget en todelt filmfortelling. Først følger vi tenåringsgutten Simon som ­elsker å surfe. Med blonde striper i håret, tatovering på skulderen og en kjæreste han våkner opp med i filmens første scene, lyser livet mot ham. Det varer ikke lenge. Etter å ha surfet med noen kamerater, kræsjer bilen på vei hjem og Simon blir hjernedød.

Foreldrene hans, som er gift, men lever adskilt, har vanskelig for å godta tapet av sønnen. Deres første reaksjon når legen antyder muligheten for organdonasjon, er å forlate rommet.

I filmen blir hjertet både en blodpumpe og et symbolsk ­organ. Her ser vi et foreldrepar som etter hvert tar en livgivende avgjørelse midt i sin bunnløse sorg. Slik sier filmen både i bokstavelig og billedlig forstand noe om hvordan livet går videre etter et stort tap. Hvordan kjærligheten mellom mennesker kan sirkulere som i et slags kretsløp. Der livet slutter for den ene, ­åpner det seg opp en mulighet til at det kan fortsette for en annen.

Filmpoesi

Første del skiller seg ut rent fotografisk med enestående scener fra surfing i bølgene, der det formelig skapes poesi av surfernes samspill med havet. Fra den livsbejaende leken på toppen av bølgene, til ulykkesveien som gradvis forvandler seg til havet i det øynene­ på sjåføren begynner å glippe bak rattet, vitner om en utsøkt regi som virkelig suger deg inn i handlingen.

Andre del mangler noe av den filmatiske finessen og kompleksiteten og oppleves dermed ikke som like emosjonelt gripende. På den annen side skaper den et pusterom for følelsene, samtidig som den binder historien sammen.

Her følger vi Claire, en 50 år gammel tobarnsmor og tidligere­ musiker, som venter på hjertetransplantasjon. Filmen er en adapsjon av den franske forfatteren Maylis de Kerangals suksessbok Mend the Living, men har tatt seg noen friheter. Ved å bygge ut historien til karakteren som mottar hjertet, skaper film­ens dramaturgi en tydeligere sirkel og poengterer det livgivende aspektet ved organdonasjon.

Regissøren viser en dyp forståelse for «Mise en scènens» kraft og lykkes på mesterlig vis å fortelle gjennom bilder fremfor mye dialog. Ett eksempel er i filmens eneste tilbakeblikk, der vi ser Simons aller første, fomlete tilnærming til kjæresten Juliette. Når hun må hjem og setter seg på en kabelbane, sykler han alt han kan opp bakkene for å møte henne på toppen. Juliette får bokstavelig talt hjertet hans til å slå i hundre.

Og fra tenåringenes ømme kyss, klipper Quillévéré direkte til foreldrenes sorgtunge ansikter. Slik antyder hun at de tenker på sønnen de har mistet, men også på hva som i utgangspunktet fikk dem til å elske hverandre. Et minne som kanskje kan hjelpe dem sammen gjennom sorgen. I bunn av filmfortellingen pulserer Alexandre Desplatles uttrykksfulle pianospill.

LES OGSÅ: Anmeldelse av «Fra balkongen»

Detaljer

Det krever mye å transportere vitale organer fra punkt A til B. Det er et mirakel muliggjort av et stort antall fagfolk som er enormt dyktige i jobben de gjør. Katell Quillévéré viker ikke et øyeblikk fra harde fakta og viser oss i detaljer hvordan en hjertetransplantasjon foregår, fra første blodpiplende snitt til brystbenssaging og ørsmå arteriesting. Ved å insistere på de bloddryppende detaljene og tørre å la kamera hvile i en operasjon av nærbilder, tilfører hun filmen noe helt essensielt. Liv til de levende utforsker alle de forskjellige aspektene ved hjertet: som et organ, en pumpe og noe veldig funksjonelt, men også som noe magisk og hellig, noe som representerer sjelen. Slik blir hjertet en metafor for det paradoksale livet – som både er trivielt og hellig.

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser