Hitfritt gull bak popstjernemaskineriet

Ja, det finnes ganske mange av dem: De litt underkjente, de som hadde en hit, noen nesten hits eller bare var veldig gjennomført gode hele veien, men aldri fikk hits i det hele tatt. De som tross uteblitt suksess kan se tilbake på lange karrierer og sterke rekker med utgivelser likevel. I en slik kategori hører 59 år gamle briten Stephen Duffy til.

Nå foreligger hans plate I Love My Friends fra 1997 på nytt, og her er det ikke snakk om en ren re-issue. Lyden er remastret og låtrekkefølgen er endret til å bli slik Duffy hadde ment at den skulle være. Dette betyr også inkludering av sangene han hadde tenkt skulle være med, men som ble droppet av plateselskapet, samt en ekstra disk med bonusmateriale.

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler Natalie Prass, I Was A King og Hilma Nikolaisen.

Tin Tin

Duffy var en av grunnleggerne av Duran Duran, men forsvant ut før det tok av. Kanskje kjenner noen ham som 'Tin Tin', bare Duffy eller Stephen 'Tin Tin' Duffy. Han hadde en respektabel hit i 1985 med låta «Kiss Me». Den gangen var det snakk om sofistikert og slick pop. Etter dette fulgte en orientering mot folkrock og akustisk lydbilde i bandet Lilac Time, i flere runder og gjennom et antall gode album. I Love My Friends er hans tredje etter at han begynte å kalle seg bare Stephen Duffy, og er et pop-rock-album i beste britiske gitartradisjon, bestående av solide sanger med gode, litt boklige tekster.

Skjønt, manglende suksess. Det er selvsagt grenser for hvor langt man kan dra en slik historie når man har med en person å gjøre som for eksempel har skrevet musikk og produsert for Robbie Williams. Likevel har hans eget virke havnet i et litt stillere sjikt, i en slags mellomklasse godt under det hurtigst roterende popstjernemaskineriet. Som med en del slike artister, vil man også finne ut at Stephen Duffy har høy status i kritikerkretser og en fast tilhengerskare som følger ham. Dermed er det bare naturlig at materialet nå også møtes av arkiveringsiveren og reissue-entusiasmen som preger vår tid. Best av alt er selvsagt at musikken tas med over i strømmetidsalderen og sånn sett også kan nå ut til nye lyttere.

LES OGSÅ: – Dionne Warwick har rett i at verden trenger mer kjærlighet, men vi trenger kanskje ikke så mange midt-på-treet-sanger i et semi-moderne sound.

Vennskap

I Love My Friends er en plate bestående av gode, gammeldagse sanger, noen ganger framført med plukkende akustiske gitarer, noen ganger tyngre elektriske, i tillegg til stryk, bass og trommer og anført av Duffys behagelige, ur-britiske og beherskede fortellerstemme. Noen ganger folkpop-aktig, noen ganger tyngre, og mer elektrisk og rockete, som en brit-pop samtidig med brit-popen, bare ute i sin egen parallelle fil.

I låt nummer tre, «Eucharist», starter han fortellingen i sin egen musikalske historie beskrevet over, og ser vel også selv at han befinner seg in-between, som han sier. XTC's Andy Partridge var inne på produsentsiden på noen av låtene som rotet det litt til for Duffy i den opprinnelige planen for plata. XTC's popsensibilitet og klirrende, sprø lydbilde er uansett ikke en gal referanse for lyden av enkelte av disse låtene.

Her er det sanger om en Mao-button, personer som setter «Music and books before girlfriends and looks» og om å se på TV og spille plater med venner, om tid som er gått og vennskap og forhold som har bestått. Eller ikke. Det er muligens hitfritt, men det er også temmelig jevnt bra, og best i de nydelige og akustisk orienterte folkpop-sangene. Som albumtittelen tilsier, elsker Stephen Duffy vennene sine, men det er ingen grunn til at ikke også musikken hans skulle få litt kjærlighet i retur.

---

I Love My Friends

• Pop/rock, album
• av Stephen Duffy
• Needle Mythology, 2019

---