Hvor kommer ondskap fra? Er ondskapen Guds eget påfunn? Ja, gleder Gud i himmelen seg over påfunnene mot menneskene? Er månemannens leende ansikt Guds monsterblikk?
Slike universelle og tidløse spørsmål danner utgangspunket i svenske Carina Karlssons roman Algot, som handler om virkelige rovmord begått på Åland i 1745. Poetisk og skisseaktig gjenskapes tiden fra 1741–1745 – kalt for «lilla ofreden». Da var krigstilstanden et grunnvilkår for befolkningen. Romanens beskrivelser av mennesker på flukt danner en parallell vår egen tid.
Tidløst
Carina Karlsson undersøker hvordan en ung sjømilitær ender som kaldblodig morder. Selv om ondskapstemaet er tidløst, er det ikke hverdagskost at mordere skildres innenfra. Algots ondskap blir spunnet inn i folketro og mystikk. Dette er vakkert og etterlater ingen tvil om forfatteren også er poet: Hun makter å gi romanen et sveip av noe trolsk og uvirkelig. Med møllehjul som syngende varsler om nøkken, gis et godt bilde av hvordan 1700-tallsmennesket lever i en brytningstid der folketro og gudstro blandes til et eget univers. I det ses ondskapen som noe som kommer utenfra og slår seg ned i mennesket. Det er folketroens nøkk som tar bolig i soldaten. I landskapet høres møllesuset som spør om den fremmede: Er han draugen forkledd som menneske? Suset varsler at karen ender som mat for ravnene. At folketroens forestillingsverden er så levende i teksten, gir denne romanen helt særegen kvalitet.
Psykologisk
Samtidig forklares ondskapen psykologisk med rot i Algot selv. Han har vært båtsmann i den svenske flåten og deltatt i krigshandlinger mot russerne. I det romanen åpner, kommer han fra et liv der død og lemlestelse på alle kanter har gjort ham avstumpet. De første sidene preges av intens elendighetsbeskrivelse verdig Kim Leine. Algot lengter hjem uten å vite hva det er. Oppvokst i et utrygt hjem, lærte han tidlig at vold er nødvendig for å klare seg. Alt han har sett av usselhet, sult og brutalitet har ført til at han er istykkerslått innvendig: «en samling trasigheter med hud runtom. Det er han.» Ja, hvordan dannes et ungt menneske under slike vilkår? Algot er hard, ufølsom og uten evne til å slippe andre nær, men med en uforklarlig, voldsom aggressivitet.
Moralsk korrektiv
Ilja følger med torpet Algot skal drive. Gjennom henne ses Algot utenfra, samtidig som Iljas indre avdekkes. Et grep som flytter fokuset fra morderen til hvordan han opptrer overfor andre – et perspektiv som danner et nødvendig moralsk korrektiv. Ilja observerer at Algot helt mangler selvoppholdelsesdriften som trengs for å drive gården, og at han får uvenner overalt. Uten moral er han en som «är känslig for människors svakhet, tvekar inte strö salt i de sår han upptackar hos andra.»
Til forskjell fra andre er Algot en som en vil vondt. Ilja aner en villskap i Algots natur som ingen kan gjøre noe med. Det bidrar til å forklare hvordan han kan begå drap. Ugjerningen skildres som rus som oppstår i ugjerningsøyeblikket i de tre tidligere soldatene, som egger og driver frem grov vold og drap. Selv om teksten viser under hvilke omstendigheter mennesker drives til uhyrlige drap på uskyldige, tydeliggjør romanen at evnen til å begå grusomheter har rot i Algots natur. Romanen antyder en naturalistisk inngang til å forklare hvorfor Algot ender som han gjør. Men møllehjulets sus spør fortsatt om hvem han var, om nøkken hadde fatt i ham.
Gotikk
Det trolske sløret som teksten er spunnet i, tilfører et element av romantikkens gotikk. Det dokumentariske sporet forankrer likevel romanen i en konkret historisk virkelighet. Forfatteren gjenskaper en folkelig forestilling av ondskap som noe som kommer med draugen – og som trekker seg tilbake når Algot er henrettet på bestialsk vis. Rettferdigheten har seiret og romanuniverset faller til ro.
Blandingen av folketro og historiske kilder skaper et levende portrett av en flik av Ålands historie. Akkurat denne måten å bruke dokumentarisk materiale på, har Carina Karlsson gjort til sin egen. Hun var også i 2016 nominert til Nordisk råds litteraturpris, for Mirakelvattnet. I den romanen skildres en kvinnes livsskjebne omkring forrige århundreskifte. I et symbolsk betydningsutvidende språk gjenskapes et kvinneliv. Hun er forankret i en konkret historisk virkelighet og i et mytisk naturunivers. Tidlig dømmes hun av lokalsamfunnet og blir halvveis utstøtt. Det har en parallell til Algot.
Viktig
Romanpersonen Ilja i årets bok gir leseren et blikk inn i hvordan en kvinne som både er full av selvforakt og som fordømmes av omverdenen, ser seg selv. Dette er innlevelse i et sinn på et nivå som virkelig skaper empati. Samtidig fremstår selvrefleksjonen, som danner utgangspunktet for det negative selvbildet, så merkelig samtidig. Det er som om forfatteren også ønsker å si noe om hvordan utsatte mennesker i vår egen tid har det. Holdt sammen med skildringene av å være på flukt, blir disse allusjonene til vår egen virkelighet noe som fører til at denne romanen føles viktig.