Historie som berører

Noen ganger er det som allerede den første setningen­ i en bok griper fatt i leseren. Den første setningen i denne boken lyder slik: «I sine siste levedager ble Johannes grepet av tvil.» Det er en setning som i alle fall fikk meg til å lese ­videre med spenning. Det er en konklusjon som krever en forklaring. Og den signaliserer den eksistensielle dybden som boka vil utforske.

Ellen Merete Wilkens Finnseth skriver om sine egne livskamper og spørsmål, om tvil, tro og om å være kristen i en kultur der troen er blitt marginalisert og usynliggjort. Selv vokste hun opp i en kristen familie­kontekst utenfor Roskilde i Danmark, men uten å kjenne noen andre som så ut til å ha behov for Jesus i livet sitt.

Hun lar sine egne livserfaringer og spørsmål møte tekstene til noen av kirkens tidligste teologer­ og ledere. Ignatius av Antiokia skriver sine brev mens han er på vei som fange for å møte sin martyrdød i Roma like etter det første århundre­skiftet. Maximus bekjenneren ble ­torturert og sendt i eksil for sitt forsvar av Jesu to naturer midt på 600-tallet.

Jesu to naturer

Det er spesielt spørsmål knyttet til læren om Jesu to naturer, at han virkelig var sann Gud og et sant menneske, som går som en tråd gjennom Finnseths bok. Og like mye Guds forhold til sin skapte verden. Det kan høres teoretisk ut, men kunststykket hun gjør er å bringe dette helt i nærkontakt med våre erfaringer som moderne mennesker. Og vi ser at menneskets hjerter og menneskets grunnvilkår på jorden har forandret seg lite, hvor mange tekniske duppedingser vi enn fyller vårt liv med.

Og hun lar de gamle tenkerne komme til orde med et språk som både overrasker og gir oss nye perspektiver på verden og dens forhold til Gud. Slik som når Ireneus av Lyon kaller mennesket for «Faderens opprinnelige kunsthåndverk». Hvilket uttrykk!

For de fleste av oss er det lite problematisk å tenke på skaperverket som Guds gode gave. Men det har langt fra vært noen selvfølge gjennom historien, og aller minst i kirkens første århundrer. Da var det rådende paradigmet at verden var et onde, en misforståelse og et fall. Kroppen og materien kunne ikke behage Gud. Frelse handlet om befrielse fra det kroppslige og materielle. Slike tanker fikk dypt feste i retninger i kirkens yttergrense. Og med disse tankene ble det også umulig å forene det guddommelige og menneskelige i Jesus. Han måtte være enten det ene eller det andre. Det måtte i det minste være en tid da han ikke var, slik Arius formulerte det i kirkens store debatt på 300-tallet.

Billedskapende språk

Kanskje virker slike diskusjoner som flisespikkerier. Men Ellen Merete Wilkens Finnseth viser gjennom egne reflek­sjoner i samtale med oldkirkens teologer hvorfor dette ikke er uvesentlig. Tvert imot handler det om selve synet på livets viktigste spørsmål. For vårt gudsbilde og vårt syn på Kristus vil også ­definere oss selv og vår plass i verden. En verden som er Guds gode gave. Å skape er en egenskap ved Guds sjenerøsitet, som Ireneus skriver.

Her kommer også det økologiske perspektivet inn. Og forfatteren viser hvilken billedskapende kraft hun har i sitt eget språk: «Den store kroppen vi bor i, puster tungt. Hun er svett som en kvinne i overgangsalderen, hun fryser som et barn med stigende feber, stormene vokser i henne som i en irritert tenåring. Moder jord har mistet den fine balansen. Og dersom vi noensinne har vært i tvil: Materien er ikke bare utenpå, til den får vi luft til lungene våre, fra den får vi vann til å slukke tørsten, lys til blikket, rom til å leve og puste i.»

Sterkt kvinneportrett

I boka gis 300-tallet god plass. I dette århundret raste stridigheten mellom de kristne som holdt fast ved den ­nikenske trosbekjennelses tale om Jesus som sant menneske og sann Gud, og de som fulgte Arius i hans lære om Kristus som underordnet Gud både i tid og rang. Keiserne var som oftest på aria­nernes side, men likevel holdt kirken fast ved sin bekjennelse, ikke minst på grunn av de tre teologene fra Kappadokia: Gregor av Nazianz, Basilios og hans lillebror Gregor av Nyssa. Og det blir sistnevnte som skriver biografien om deres storesøster, den hellige Makrina.

Gjennom dette får vi også et sterkt kvinne­portrett fra denne avgjørende tiden for kirkens utvikling. Makrina danner en kommunitet på familiens eiendom, der barmhjertigheten får utfolde seg og bønnen får stor plass. Alle blir behandlet likt – også de som tidligere var slaver på gården. «I deres liv var all ulikhet og rang fjernet», skriver Gregor.

For meg er dette en bok som inspirerer både til handling og videre studier. Det er en fasinerende verden som åpnes opp, og Ellen Merete Wilkens Finnseth gjør det på en forbilledlig måte.