Anmeldelser

Himmelsk smak av gamle soulretter

St. Paul & The Broken Bones serverer hardkokt, svart tradisjonssoul, båret fram av en hvit manns stemme som opprinnelig skulle forkynne Ordet i en kirke.

Under grytelokket på Sea Of Noise, er det om mulig enda mer kraft og røyk enn på debutalbumet Half The City fra 2013. Det høres at Paul Janeway (33) har utvidet bandet til et åtte manns ensemble, med enda fetere gitarer, og enda saftigere blås. De som opplevde bandet på Cosmopolite i Oslo 19. januar, kan skrive under på at de er minst like forrykende live. Sangeren, som før han åpner munnen lett kan forveksles med en utdatert historielærer fra videregående, synger som om stemmebåndene har tatt fyr, og flammene med rekorfart har spredt seg ned i de romslige buksene hans.

LES MER: Chuck Berry skapte en egen rock'n roll-tilværelse

Svimlende.

Da han 19 år gammel tok sjansen på å høre på «verdslig» soul, i stedet for den kristne lovsangsmusikken til foreldrene, avbrøt han straks pastorutdanningen han hadde begynt på. Han ville ikke stå bak en plattform med en bibel, men på scenen med en mikrofon. Åpningslåten, «Crumbling Light Post Pt. 1», med et kirkekor i åpningssekvensen, før en pulserende soul-funk-rytme overtar, kan være en markeringen av overgangen fra pastorspire og menighetsmann til artist. Resten av albumet blir uansett en svimlende karusell-tur i soulmusikkens og dens nært beslektede stilarters barndom.

LES MER: Rotekte blues fra Notodden

Klagebrev til Gud.

På «Midnight On The Earth» blåser hornseksjonen, med sine lungers fulle kraft, oss rett til himmels. Vokalisten synger: «I'm going to take a rocket swing all around the milky way. There aint no view better than this». I «All I ever Wonder» synger han med Sam Cooke-aktig stemme: «Jesus found his politics, but nobody listens. Is it hell, is it well – can anyone tell? I can't tell what side I'm on». Som om pastorsønnen Sam Cooke skulle ha sagt det selv, med hans mentale tautrekking mellom gospel og soul, ånd og kropp. På «I'll Be Your Woman» lener Janeway seg, litt tyvaktig og frekt, på Prince-låten «If I Was Your Girlfriend». Soul-funk, kan han også.

Før han i «Burning Rome» på nytt er tilbake i smult Sam Cooke-farvann. Denne gang med et klagebrev til Gud; om at det er altfor mange tårer i den verdenen han skapte. Sangeren følger opp temaet på den stillfarne Cindy Morgan-låten «Is It Me»: « Jesus is stuck inside my TV screen. Giving all the answers, but never holding me. Heaven is too far away, and I can't find no peace. Is it hell, is it home or is it me?».

LES MER: Jarle Bernhoft – et soulskinnsbarn

Balet med troen.

Frustrasjonen fortsettere på «Waves»: «All the people they are praying, but there ain't love no more. Just bullets and hate». Kan den tydelige Marvin Gaye-feelingen i låten være et hint om at sistnevnte soul-sanger ble skutt og drept av sin egen pastorfar fordi han «valgte verden» i stedet for Gud?

Slentrende «Sanctify» setter likevel ting litt i perspektiv: «What good is a light with no dark? Is there a right when all is wrong?» Kanskje ga ikke den opprivende hendelsen han hadde overhørt i menigheten; da en pastor hadde sagt til en kreftsyk kvinne at hun ikke ble frisk fordi hun ikke trodde nok (som Janeway har fortalt om i Rolling Stone), et riktig bilde av verken forkynnere generelt, eller troen han senere har balet med?

LES MER: Blir Oslos nye biskop en punkrocker?

Holder inne.

Mest toneangivende på Sea Of Noise er ekkoet fra det Wilson Pickett, Sam & Dave og Otis Redding ga ut på Stax Records på slutten av 1950-tallet og 1960-tallet. Vi hører den samme råskapen, den samme rustne granasplinten – her på tunga til Paul Janeway, som hele tiden truer med og detoneres. Nettopp evnen til å holde inne den eksplosive kraften i stemmen, kjennetegner Janeways syngemåte, slik den var så typisk for de gamle, svarte bluesheltene. At en hvit sanger ikke bare behersker, men så til de grader har dette i seg, er bemerkelsesverdig. På «Burning Rome» synger Janeway som om det var Otis Redding som hadde stått opp fra de døde. Når han på sistnevnte låt legger inn en falsett-sekvens, kan det være for å hylle en annen soulkjempe, Al Green, som fo å ha et høyt stemmeregister, var kjent for å være både pastor og verdslig soul-artist. På våre breddegrader er vel svenske Samuel Ljungblahd den som kommer nærmest noe lignende.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser