Bøker

Herfra til fantasien

Ingvild Schade blåser opp en fantasiballong av en roman. Dessverre sprekker den.

Det er ofte en særegen språkfølelse jeg husker når gode bøker igjen dukker opp i tankene. Ikke sjeldent kan jeg ha glemt vesentlige elementer fra handlinga, allikevel veit jeg at dette var ei bok jeg likte.

Med Ingvild Schades andrebok, romanen Bergverket, er språket det mest bemerkelsesverdige. Boka har en pussig og sjarmerende stemme, et språklig særpreg som vekker et dragsug i meg når jeg først møter Karsten og hans fantasiunivers. Fortelleren følger forestillingsevnen dit den bringer han, inn i et univers hvor et mord har funnet sted. En form for etterforskning opptar Karsten, og på innskudd snor boka seg framover, buktende mellom virkelig og forestilt, i en humoristisk tone fortalt med overskudd og et vokabular det er høyst usannsynlig at en fjortenåring behersker – uten at det er dette som skjemmer boka.

Fortellingsgjetteleik

Fortellergleden Schade viser, ser for eksempel slik ut: «Vel, mulig jeg virker litt forkommen her jeg går, men nå liker jeg faktisk å bryne meg på gjetteleker, puslebrikker, labyrinter, å finne frem til hva som mangler via glugger, skjulte luker, underganger, årsakskjeder.»

Det framstår som en poetikk. Jeg har stor sans for denne gjetteleikens metode, og motviljen den viser mot det fornuftige eller saklige. For i dette ligger samtidig en vilje til å se forbi det «sterile virkelighetsbildet av aritmetikk, geometri og annengradsligninger». Underlige forklaringer og fantasifulle beretninger kan rett og slett være morsommere, både å fortelle og lese om. Det overstrømmende ved Schades roman yter også motstand mot fortellertekniske råd om å skrive økonomisk – for ikke å si å leve økonomisk, fornuftig.

Villfaren fantasi

Det er på et vis lett å bli begeistra for romanens motstand mot en realistisk fortellerstil, hvor konkret menneskelig og samfunnsmessig betydning gjerne er sentralt. Likevel er det nettopp ei slik betydning jeg ender opp med å savne. For bakenfor fantasietterforskninga finnes sju mobbende nabogutter, en gutt som kjenner seg utafor, og foreldrene hans. Jeg kan forstå guttens ønske om å smette unna, men jeg synes ikke Schade kan gjøre det samme. For jeg skulle gjerne ha skjønt mer av hva det er som blåser opp Karstens fantasiballong. Ikke fordi jeg ønsker meg realisme eller psykologisering, men fordi fantasien går seg vill når den i så stor grad får stå aleine – i alle fall i denne romanen.

Ballonger svever best om de får være lettere enn luft. Men jeg opplever at Schades livlige språk sprekker når jeg pirker borti og lurer på hva som ligger under. Hvis da ikke ballongen sprekker av seg selv, overfylt av fantasi.

Selvforelska språk

Det blir noe metta over det hele. Selv om Schades språk er det som imponerer meg, er det altså ikke dette jeg kommer til å huske denne romanen for. For etter hvert framstår setningene i overkant selvforelska i sitt eget merkelige blikk. Litt på samme vis som Karsten selv, som avslutter sin egen fortelling på denne måten: «Dette er Karsten. Fullstendig selvhjulpen er jeg. Ja, se på meg nå, sier jeg og knipser bort en gråsugge fra øreflippen før jeg takk og farvel, stryker meg selv over kinnet.»

En fantasi som kjæler sitt eget kinn på denne måten blir for selvtilfreds.

---

Bok: Roman

  • Bergverket
  • Ingvild Schade
  • Cappelen Damm

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker