Helvete i de lukkede rom

En matthet sank inn da jeg på filmfestivalen i Haugesund i fjor så Det kommer en dag for første gang – uten noen forhåndsinformasjon.

Jeg tenkte: Vet vi ikke nok om hvor autoritær voksengenerasjonen var på 1950- og -60-tallet? Hvorfor må regissør Jesper W. Nielsen male ut volden som rammer brødrene Erik og Elmer, nykomlinger på et dansk barnehjem i 1967?

Ikke overdrevet

Jeg ble sterkt grepet av å se filmen om igjen, nå med mer kunnskap i bagasjen. Dramaet får fram hvordan helvete kan skapes av maktmennesker i det lukkede rom. Den er laget i samarbeid med ofre fra flere barnehjem, deriblant Godhavn på Nord-Sjælland.

Det fryktelige er at regissøren ikke overdriver. Vitnesbyrdene fra tidligere barnehjemsbarn som Arne Roel Jørgensen, Johnny Viinblad Jensen, Poul Erik Rasmussen og Peer Balken – som finnes på nettet – røper detaljer så grelle at man knapt vil tro at datidas ansvarlige sto bak.

Men det er liten grunn til å tvile på mennene i 60-årsalderen. I dag sliter de med post-traumatisk stressyndrom, angst og følger av stoffmisbruk.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Grufulle minner

Ofrene fikk ørefiker som ødela trommehinner og slag som ga slike blåmerker at de måtte ligge på sykestuen til de så normale ut igjen. Dette er integrert i filmen på rystende vis.

At barnehjemmene tiltrakk seg pedofile, inkorporeres også overbevisende.

Dersom en gutt tisset i senga, måtte han stå ute i underbuksen og holde lakenet i vinden til det tørket. Filmscenen du ikke vil tro på, blir plutselig ubehagelig sann.

Det er også fristende å avvise at 10-åringen Elmer blir gitt det antidepressive medikamentet truxal mot sengevæting. Men i barnehjemsmappen sin oppdaget et av virkelighetens ofre at institusjonens lege ga ham dette.

Andre fikk valium. Pillene sløvet ned guttene, noe de ansatte motvirket med oppkvikkende amfetamin om morgenen for å få barna til å orke å bære vekk stein fra jorder. Brått blir Elmers skjebne i filmen realistisk.

Vi kan ikke bare si uff, de fæle danskene. I 2004 kom den norske Befring-rapporten som dokumenterte overgrep mot tusenvis av barne- og skolehjemsbarn i Norge fra 1945 til 1980.

Assosiasjonene går også til misjonsorganisasjoners internater i mange land. I de lukkede rom kunne barn vanskelig beskytte seg mot voksnes overgrep.

LES OGSÅ: Misjonærfar sendte såre brev til sønnen

Opprør og månelanding

Det kommer en dag åpner i 1967 da det i Danmark ble forbudt å slå barn. Manusforfatteren legger dessuten inn glimt fra København av demonstrasjoner mot Vietnam-krigen i 1969.

Kollisjonen mellom et humanistisk, fredslengtende opprør og autoritære samfunnsstøtter som benytter vold, minner om Drømmen av Niels Arden Oplev (2006). Hans film skildrer en elev som beundrer Martin Luther Kings frihetskamp og blir venn med en ung lærer som vil undervise i pop og rock. Begge legges for hat av en manipulerende rektor.

Også Nielsens filmtittel Det kommer en dag er håpefull, men blir ytterst ironisk, slik barnehjemsnavnet ‧Gudbjerg (Godhavn i virkeligheten) er det.

Åpningsbildet er et tv-klipp der president John F. Kennedy spår at mennesket snart skal lande på månen. Dette målet blir en besettelse hos Elmer som vil bli astronaut. Drømmen utfolder han i bakgården hjemme i København der han bor med storebror Erik og deres enslige mor. Ulykken er at hun er alvorlig syk. Snart bestemmer barnevernet at brødrene må sendes til Gudbjerg.

Det tragiske er at verken humane lovendringer om ikke å slå barn eller antiautoritære strømninger i samfunnet for øvrig når inn bak murene i barnehjemmet ute på landet.

LES OGSÅ: Når Kristjan prøver å tvangskysse Thor, er det selvfølgelig ment som en provoserende spøk. De er jo ikke homo, heller.

Glitrende skuespill

Ensemblet av profesjonelle skuespillere og unge amatører i rollene som barnehjemsbeboere fungerer ypperlig. Ikke minst er det imponerende hvordan Erik og Elmer levendegjøres av Albert Rudbeck Lindhardt og Harald Kaiser Hermann.

Vrient er det å spille filmens «skurker», i dette tilfelle forstander Heck (han het egentlig Christian Beck), hans sadistiske kollegaer og de eldste guttene som er nådeløse mot de yngre. Her må særlig den glitrende tolkningen til Lars Mikkelsen som Heck framheves. Han virker umenneskelig i sin aggresjon, men lykkes mot slutten i å vise at han tror han gjør en samfunnsbyggende innsats med sitt brutale regime.

Sofie Gråbøl har den krevende oppgaven med å framstille en ny lærer på Gudbjerg som forskrekkes over metodene. Hun blir et eksempel på hvor utrolig vanskelig det var å sette seg opp mot overmakten.

Det kommer en dag

Barnehjemsguttene får se månelandingen på fjernsyn i 1969. Men ironien skjærer i hjertet: Idet menneskeheten gjør et slikt enestående framskritt i verdensrommet, slås Elmers storebror nesten i hjel fordi Heck går amok.

Hva fikk slutt på forferdelighetene? Jo, at inspektør Hartmann (Oskar Plougmand i virkeligheten) kom uanmeldt og fanget opp at barna ikke hadde det bra. Måten filmen fletter inn dette på, er et strålende stykke dramaturgi.

Først når de lukkede rom tvinges til åpenhet, er det mulig å utradere helvete.