Helleristninger for vår tid

Det er en vanlig illusjon å tro at vi i dag vet alt som kan vites, sa Carl Gustav Jung. Han satte vannskillet mellom det bevisste og det ubevisste og viste oss hvordan de jobber sammen: Det som fyller sjelene våre til randen og får oss til å handle som vi i all ufullkommenhet gjør.

Virker på sinn

All stor kunst er egosentrisk, har noen sagt. Kjell Torrisets tegninger, der de henger i galleriet Willas Contemporary, er det motsatte – det er ikke private natt- eller dagdrømmer, ikke selvportretter, ikke grums av egen forvirring. De er tegn som tolker det ubevisste – alle våre midlertidige, atskilte tanker, inntrykk og bilder som til tross for at de for de fleste av oss er tapt i vår vestlige hukommelse, fortsetter å virke i våre sinn, i sjelen.

Ikke hastig

Det er «enkle» tegninger, tilsynelatende. Det er tegninger vi må «utsette» oss for, ikke haste forbi. Og da opplever vi det underlige at bilder som i sum er dype, tunge, tenkende, sviende, såre og noen lyse, gjør at vi går ut av utstillingen med noe godt i kroppen, en rar forløsning. Vi i vesten har det med å elske det klare og entydige. Det gjør ikke Torriset. For det klare og entydige styrer utenom sjelens fatteevne, sjelen absorberer det ikke. Det er den evige mengden av nyanser som gjør at vi sanser, ikke bare mener. Lag på lag.

Går det an å se på Torrisets påstandsløse tegninger som nøkler til anelse?

LES OGSÅ: – Det er ingen ting nytt i å iscenesette­ seg selv gjennom kunst

Smerten og gleden

Kjell Torriset er vel orientert - tegningene klinger i skyggen av Albrecht Dürer, Dante, Brunnelesci, Ribera, Vermeer, Ortega Gasset, Bibelen, noe å forholde seg til. Han går ikke på de stiene andre har tråkket flate, men besøker dem som lagde stiene, det gir frihet.

Så hva er tegning i Torrisets «oversettelse»? Tegningen er umiddelbar, den er øyeblikket. Og likevel ikke så mye øyeblikk at den ikke tar opp i seg et ­annet mysterium, evigheten. Han sniker seg inn i rekken av kunstens kammermusikere, det er en like inderlig beskjeftigelse som å puste. Noen ganger av smerte, noen ganger av lettethet. Grunnen til at utstillingen berører så sterkt – og ikke slipper – er at tyngden og gleden bor i samme tegning. Sant nok.

LES OGSÅ: Vil beskytte barn mot skummel kunst

Tegn for å forstå

Jeg oppfatter tegningene her som tegn. Tegn vi gjør oss for å forstå verden, vi trenger dem. Allerede da mennesket var nytt på jorden, finner vi spor av sjelelige anstrengelser for å finne måter å trollbinde eller blidgjøre det dunkelt ante på. Ved siden av naturtro dyrebilder, slo forfedrene våre abstrakte tegn i stein. Hva de betydde, er vi usikre på fremdeles. Likevel ligger de nok der i genene våre, som det heter – de er risset inn, enten vi vet det eller ikke, som en del av vår hukommelse. Denne hukommelsen rører Torriset ved, vi «aner» mer og bredere når vi går ut enn da vi gikk inn.

Vi i vesten har det med å elske det klare og entydige.­ Det gjør ikke Torriset. For det klare og entydige styrer utenom sjelens fatteevne, sjelen absorberer det ikke.

Skal vi si «helleristninger» for vår tid. Tegninger som utsetter oss for eldgammel kunnskap, eltet gjennom årtusenene – før det flyter til overflaten som tegninger i et galleri i Oslo. Aktuelle, dypt berørende. Det hviskes frem, dette møtet mellom alles forestillinger i uminnelige tider – og den éne, oss.

Kan vi forstå? Så, kan vi forstå sjelens vesen? Neppe. Mange har prøvd seg på et «ja», litt senere var det «nei». Men vi blir aldri lei av å søke, og her er kunsten antakelig det viktigste språket vi har.

Det er den gode kunstens ­vesen å ikke si alt.