Hedvigs hevn

Hvor dumme kan ikke voksne mennesker være? Hvilke fatale valg gjør vi ikke for å forfølge egne lyster og behov, uten å ense at det altfor ofte går ut over den svakeste part: Barnet.

Slike ømtålige problem­stillinger ligger under Henrik Ibsens tragikomiske skuespill ­Vildanden. Dikteren lar den naive Gregers Werle gjøre livet ulevelig for 14-åringen Hedvig ved å insistere på å avdekke en vond sannhet i det ekdalske hus.

På intrikat, men elegant vis får Ibsen lirket fram at Gina Ekdal har fått sin datter etter en ­affære med Gregers far, ­Håkon. ­Derfor har den gamle ­rikingen årlig betalt den lille, fattige ­familien penger til deres overlevelse. ­Fotoforretningen som Gina og Hjalmar Ekdal driver, har ­sannelig ikke gitt nok inntekter.

Livsløgnen

Du husker rett – Vildanden er skuespillet der husvennen, doktor ­Relling, skjenner på Gregers ved å si at «tar du livsløgnen fra et ­gjennomsnittsmenneske, tar du ­lykken fra ham med det ­samme». Familielegens ­medisin er å gi personene en dose illusjoner slik at de kan makte å leve ­videre med sine livs nederlag – som Hedvigs bestefar, den gamle oberstløytnanten. Han går rundt på loftet og tror han skyter ­bjørner mens det egentlig bare er kaniner.

Eller ta Hjalmar Ekdal, en fyr som stadig drømmer om en oppfinnelse han skal lage, men aldri lykkes med. Gina på sin side er blitt veldig god til å retusjere – forskjønne – fotografiene de tar i studioet sitt. Hun skjuler familiehemmeligheten så godt hun kan.

LES OGSÅ: Syrlig og klok framstilling av Hedda Gabler på Torshovteatret

Fritt etter Ibsen

Når den amerikansk-litauiske ­regissøren Yana Ross setter opp Vildanden anno 2018 på Den Nationale ­Scene i Bergen, gjør hun det fritt etter det dikteren skrev i 1884.

Jeg bør ikke røpe på ­hvilken dypt sjokkerende måte hun ­kaster om på slutten. Det får ­holde å si at sonofferet som ­Hedvig utsetter seg selv for hos Ibsen, blir omgjort til et nådeløst hevndrama av Ross, ironisk nok akkompagnert av den skjønne fredsbønnen i arien Casta diva fra Bellinis opera Norma.

Det har i årevis vært debattert om det er rett eller galt å forandre ikoniske teaterstykker av store diktere. Svaret er at det går an hvis endringen åpner for viktige innsikter.

Selv om hevnerscenen er godt løst med bruk av videokamera, er den samtidig så blodig, ­realistisk og repeterende at assosiasjonene går til amerikanske skytedrama. Jeg antar at Ross vil si: Det finnes mange skadeskutte villender og mange forsømte barn rundt om i verden – her ser dere hvorfor de tar hevnen i egen hånd.

Downs syndrom

Det andre, dristige grepet er at regissøren har valgt en person med Downs syndrom til å spille Hedvig, som i Ibsens versjon holder på å bli blind. Kan det gå bra?

Svaret er definitivt ja. ­Marte Wexelsen Goksøyr gjorde for en del år siden en utmerket ­prestasjon i stykket Jeg svarte på en drøm. Nå lykkes Anne Sofie ­Kvalvik på rørende vis i å tolke 14 år gamle Hedvig.

I en samtale med Gregers – som vi nå forstår er Hedvigs halvbror – klarer Kvalvik å formidle sorgen over at faren ikke er glad i henne lenger fordi hun ikke er datteren hans.

Det er en hjerteskjærende scene.

Fatale avsløringer

Mye i Ross' oppsetning følger Ibsen trofast. Det starter så festlig med kandelabre og et bugnende langbord, høflig koseprat og søt dessertvin, men ender i et raseri som kan minne om den danske filmen Festen. Gregers er selv et skadeskutt barn som mener at faren Håkon – «du med dine horer» – drev sin første kone til selvmord. Da klarer han ikke å glede seg over farens nye flamme, Berta, ei heller bli partner i firmaet Werle.

Ross lever også opp til ­blandingen av tragedie og ­komikk som Ibsen la inn, og skuespillerne gjør en strålende jobb. Scenen der gamle Werle og hans nye brud vil ta bryllups­bilder i Ekdals fotostudio, er ­kostelig og breddfull av ironi mot den lykken som den nye kvinnen i hans liv utstråler.

Så fester Ross grepet for å ­bygge opp mot sin ­skremmende ­nytolkning – at det ikke er ­Hedvig, men de voksne rundt henne som blir straffet med ­døden for sine forsømmelser og synder. Dyreansikter ­projiseres på sideveggene – rev, tiger, ­kanin med flere – som så glir over i ­ansiktene til skuespillerne på scenen. Slik får vi en ubehagelig påminnelse om nattsiden i mennesket.

Harry Potter-nivå

Mye ­fungerer godt i ­forestillingen, men første del burde vært ­strammet inn. Jeg datt av da Ross introduserer den gode troll­mannen Harry Potter og den onde Voldemort under ­feiringen av Hedvigs 14-årsdag. En av ­gavene hun får, er en tryllestav.

Hva er nå vitsen med dette, undret jeg?

Først etter hevnerscenen mot slutten faller det noenlunde på plass. Hedvig kommer ut på ­scenen og tryller alt det fæle godt igjen. Det skjer med noen vakre scenografiske løsninger der ­Kvalvik danser rundt i glede.

Slik mildnes den fæle ­slutten. Ross skaper et alternativ, en drøm om at foreldre og barn kan forsone seg med hverandre og stryke vekk det vonde sviket 
– som med en tryllestav.

[ Les flere av våre teateranmeldelser her! ]