Hareide advarer mot å gjøre effektivitet til religion

Hva er forholdet mellom hva vi trenger og redskapene vi har rundt oss?

Inntil et visst punkt i historien har teknologien utviklet seg etter klare, menneskelige behov: Den har avspeilet hva vi åpenbart har trengt. Men så kom teknologiene som ikke bare samsvarte med behov, men gjenoppfant hva vi trengte i utgangspunktet. Jordbruk gjorde det mulig å bosette seg fast et sted og danne byer, slik at vi slapp flytte til stadig nye steder når ressursene var brukt opp. Maskiner gjorde det mulig å masseprodusere varer og senke 
kostnadene.

Den digitale revolusjonen vi befinner oss i nå, derimot, er ifølge Dag Hareide den største av alle teknologiske revolusjoner. Graden av behov som utvides og gjenoppfinnes gjennom moderne teknologi er nemlig så omfattende at selve det menneskelige kan forandres, hevder han.

LES INTERVJU MED HAREIDE: Transhumanismen kan føre til forakt for sårbarhet

Nye behov

Algoritmene som samler informasjon om oss når vi er på internett, for eksempel, er ikke bare problematisk med tanke på personvern, men en utfordring for demokratiet. Informasjonen som høstes selges videre til tredjeparter, som kanskje ikke bare lager skreddersydd reklame til oss, men forsøker å påvirke oss politisk. Under forrige valg i USA så vi hvordan utenlandske aktører aktivt brukte nettet – særlig sosiale medier – for å vri valgresultatet i ønsket retning.

Spesielt utfordrende er det at det blir uklart hva som egentlig er trusselen. For hvordan skal vi skille uskyldig reklame fra bevisste forsøk på å påvirke oss ideologisk? Og hvordan skal vi vite hvem som står bak? Og, til sist, er det kanskje ikke en gang sikkert at vi vet i hvilken retning vi er påvirket i det hele tatt, siden våre tanker og behov er så tett flettet sammen med teknologien.

Tingenes internett

Problemet økes ytterlige, påpeker Hareide, når nettet etter hvert forankres i «tingenes internett»: I en slik virkelighet er det ikke bare datamaskiner, smarttelefoner og smartklokke som er online, men så og si alt. Det plasseres nå ut datachips som kommuniserer digitalt i alt fra brødristere til joggesko, barneleker og kjøleskap.

Snart vil måten vi bruker ting på kunne høstes og selges for at reklame og andre interesser skal kunne dytte oss i en eller annen retning. «Smarte» byer vil være et totalkontrollert miljø, hvor ikke bare staten, men alle tenkelige aktører følger med på hva vi foretar oss, slik at de som allerede har penger og makt skal styrke sin posisjon ytterligere. Det er ikke engang sikkert at det er mennesker som sitter bak spakene, sier Hareide, siden mange av algoritmene som høster informasjon om oss er selvgående.

Og ikke nok med det: Utviklingen av kunstig intelligens kan til og med ende med å overlate til maskinene å bestemme hva som skal gjøres med informasjonen om oss.

Marerittaktig superintelligens

Det er særlig den kunstige intelligensen Hareide er skeptisk til. Med god grunn, for dette er et uforutsigbart territorium. Når vi overlater til maskiner å tenke, er vi på vei mot det som kalles kunstig superintelligens (KSI). KSI tildeles ikke bare oppgaver for enkelhets skyld, men lærer faktisk selv hva den skal gjøre.

Om en selvgående og fungerende KSI blir en realitet, vil vi kunne stå overfor menneskehistoriens største trussel, mener Hareide: En intelligens som kan lære selv, vil etter hvert kunne bygge maskiner selv. Om det skjer, vil vi kunne ende opp med et mareritt lignende Skynet i Terminator-filmene, hvor maskiner utrydder mennesker og har en egen agenda.

Maskiner har ikke moral, selv om de er programmert til det, skriver Hareide. Han forteller, i galgenhumoristisk stil, en vits om den kunstige intelligensen som utryddet menneskene – ikke fordi mennesker var en trussel, men fordi den var programmert til å lage binderser, og brukte halvparten av planetens atom til å gjøre akkurat det.

Langsom tid

Hareide er på sitt beste når han begynner å filosofere for egen regning, noe han gjør mange steder i boka. Mot slutten er det spesielt hans analyse av tid som fanger min interesse. Han skiller mellom kronos – kronologisk tid – og kairos – den subjektive, erfarte tiden. Mens kronos måler opp tiden, kvantifiserer alt og sikter seg mot effektivitet og hastighet i ett og alt, er kairos treg, reflekterende tid hvor verken resultater eller hastighet er definerende.

«Vi trenger Kairos, som gir oss opplevelser for sjelen. Vi kan ikke gjøre effektivitet til en religion», skriver Hareide, om vi skal holde fast ved hva som er meningsfylt for oss. Om alt handler om effektive løsninger, vil vi miste av syne hva et godt menneskeliv er.

Hareide har fullstendig rett, mener jeg. Problemet er bare at vi har vanskelig for å logge av når vi først er kommet oss online. Hareides bok er uansett et godt utgangspunkt for å tenke grundig over både individets og fellesskapets forhold til nye teknologier – men også hva som egentlig er et godt liv, og hva vi egentlig 
trenger.

LES OGSÅ:

• Tror roboter vil utfordre kristnes syn på skaperverket

• Dyrker frem minihjerner i Norge

---

Bok: Sakprosa

• Dag Hareide
• Mennesket og teknomaktene
• Aschehoug, 2020
• Sakprosa

---