Quentin Tarantino har en unik posisjon i dagens Hollywood. En stjernemagnetisk status og en beviselig evne til å selge billetter har gitt ham økonomisk og kunstnerisk frihet til å virkeliggjøre enhver drøm han måtte ha. Ulikt veteraner som Woody Allen og Clint Eastwood liker han ikke prosessen med å lage film, han gjør det for det ferdige resultatets skyld. Kanskje det er derfor han stadig understreker at han vil pensjonere seg når filmografien teller ti verk?
Once Upon a Time … In Hollywood er Tarantinos niende film, og hans mest neddempede, ja rolige. Luring-historiene som har blitt hans varemerke, med tidshopp, krimplott og en konstant følelse av brå vold har gitt plass til et atmosfærisk, ofte vemodig blikk på filmbyen for femti år siden, i brytningsåret 1969.
Vi begynner i en bølgedal: Westernhelten Rick Dalton (Leonardo Di Caprio) erkjenner gråtende at karrieren stuper. Fra å spille kjekkashovedroller på film og fjernsyn, har han blitt skurk i enkeltepisoder. Skal han (som Clint Eastwood) takke ja til å bli helt i europeiske popart-westerns? Hvordan påvirkes hans venn og faste stuntmann Cliff Booth (Brad Pitt) av karrierekrisen? Og hvilken plass har morderiske hippiekulter i historien?
LES MER: Aretha Franklin er et gudsbevis i seg selv. Dropp søndagsmøtet og se Amazing Grace i stedet
En hardere tid.
I 1969 var det gamle studiosystemet på hell, og en ny generasjon filmskapere, mer uflidde i stilen, var i ferd med å overta. En ny alder var i emning, samtidig som flower-power-generasjonen mistet uskyld. To drapssaker fra året omtales gjerne som avgjørende, som varsler om hardere, mer kyniske tider: Da innleide vakter fra Hells Angels knivstakk en svart mann under en Rolling Stones-konsert i Altamont og da medlemmer av Charles Mansons kult brøt seg inn i regissøren Roman Polanskis hjem og drepte tre personer, inkludert hans høygravide kone Sharon Tate.
«Hverdag».
I Once Upon a Time … In Hollywood er fiksjonsfigurene til Di Caprio og Pitt naboer med den høyst ekte Tate, og de får naturligvis innvirkning på historiens gang. Veien dit er definitivt ikke snorrett.
Diktning og virkelighet veves sammen, tittelen viser dobbeltheten mellom det egentlige Hollywood og den romantisk-eventyrlige oppfatningen av «drømmefabrikken». Her er ingen egentlig «historie», dette kjærlighetsbrevet til gamle dager er mer atmosfære og karakterskildring enn action og «kjappe replikker».
Solnedgang og neon.
Regissøren bruker stillhet og ro mer enn tidligere, han lar ofte stillehavsvinden bruse i tretoppene. Roen og den sedate handlingen kontrasteres utsøkt med radioreklamer for kosmetikk og mangfoldige klipp fra ekte og fantasiskapte filmproduksjoner.
Ja, filmen er full av vink til Tarantinos egne produksjoner, og kan slikt sett minne om en avskjedstale, noe oppsummerende. Daltons karriere-tilbakeblikk og refleksjoner rundt (middel-) alderdommens begrensninger virker personlige, vemodet understrekes av solnedgangslys som erstattes med neon.
Betydelige ressurser er brukt til å gjenskape 1969-Hollywoods interiører, eksteriører, frisører og klær, og dyrkingen av gamle dager er mer tankevekkende enn nostalgisk:
Sharon Tate portretteres, oppriktig og omsvøpsløst, hun er uskylden personifisert, et engleaktig vesen som symboliserer en æra på hell. Historiens og bildenes kjæling med Pitt og Di Caprio, vår samtids kanskje aller største mannlige film- stjerner, sender tankene til Robert Redford og Paul Newman og er en påminner om at glansdagene også går mot slutten i vår egen tid: I 2019 har superhelt- og konseptdominansen i storfilmene gjort regissørenes og filmstjernenes stråleglans svakere.
Menneskelig.
Det over- raskende tempoet og vemodet til tross; Once Upon a Time … in Hollywood er en film som ikke kunne vært laget av andre enn Quentin Tarantino. Her er refleksjoner rundt film og skuespilleri, festlige digresjoner og ørsmå hyllester til å åpne en ølboks eller tenne en sigar. Mens alvoret er sterkere, er sentimentaliteten lykkeligvis krydret med et perfekt porsjonert mål råskap. Kulheten og galskapen er fremdeles viktige ingredienser, men Once upon a time…in Hollywood er, med klar margin, Tarantinos mest menneskelige film. Drøye to timer i dette selskapet er sterkt anbefalt.
Einar Aarvig
kultur@vl.no
---
Film
- Once Upon a Time... In Hollywood
- Regi: Quentin Tarantino
- Aldersgrense 15 år
- 2 timer og 45 minutter
- Med: Brad Pitt og Leonardo DiCaprio
---