Anmeldelser

Har voldsromantikeren Tarantino blitt gammel og sentimental?

Er Once Upon a Time … In Hollywood Quentin Tarantinos vemodige avskjedsbrev til filmen?

Quentin Tarantino har en unik posisjon i ­dagens Hollywood. En stjerne­magnetisk ­status og en beviselig evne til å selge ­billetter har gitt ham økonomisk og kunstnerisk frihet til å virkeliggjøre enhver drøm han måtte ha. Ulikt veteraner som Woody Allen og Clint Eastwood liker han ikke prosessen med å lage film, han gjør det for det ­ferdige ­resultatets skyld. Kanskje det er derfor han stadig understreker at han vil pensjonere seg når filmo­grafien teller ti verk?

Once Upon a Time … In Hollywood er Tarantinos niende film, og hans mest neddempede, ja ­rolige. Luring-historiene som har blitt hans varemerke, med tidshopp, krimplott og en konstant følelse av brå vold har gitt plass til et atmosfærisk, ofte vemodig blikk på filmbyen for femti år ­siden, i brytningsåret 1969.

Vi begynner i en bølgedal: Westernhelten Rick Dalton ­(Leonardo Di Caprio) ­erkjenner gråtende at karrieren stuper. Fra å spille kjekkashoved­roller på film og fjernsyn, har han blitt skurk i enkeltepisoder. Skal han (som Clint Eastwood) ­takke ja til å bli helt i ­europeiske popart-westerns? Hvordan ­påvirkes hans venn og faste stuntmann Cliff Booth (Brad Pitt) av karriere­krisen? Og ­hvilken plass har morderiske hippiekulter i historien?

LES MER: Aretha Franklin er et gudsbevis i seg selv. Dropp søndagsmøtet og se Amazing Grace i stedet

En hardere tid.

I 1969 var det gamle studiosystemet på hell, og en ny generasjon film­skapere, mer uflidde i stilen, var i ferd med å overta. En ny alder var i ­emning, samtidig som flower-­power-generasjonen mistet uskyld. To drapssaker fra året ­omtales ­gjerne som ­avgjørende, som varsler om hardere, mer ­kyniske tider: Da innleide ­vakter fra Hells Angels knivstakk en svart mann under en Rolling Stones-konsert i Altamont og da medlemmer av Charles ­Mansons kult brøt seg inn i regissøren ­Roman ­Polanskis hjem og drepte tre personer, ­inkludert hans høygravide kone Sharon Tate.

«Hverdag».

I Once Upon a Time … In Hollywood er f­iksjonsfigurene til Di Caprio og Pitt ­naboer med den høyst ekte Tate, og de får naturligvis innvirkning på historiens gang. ­Veien dit er definitivt ikke snorrett.

Diktning og virkelighet ­veves sammen, tittelen ­viser ­dobbeltheten mellom det egentlige Hollywood og den ­romantisk-eventyrlige opp­fatningen av «drømmefabrikken». Her er ingen egentlig «historie», dette kjærlighetsbrevet til gamle dager er mer atmosfære og karakterskildring enn action og «kjappe replikker».

LES MER: Er fremtidsspekulerende fabler så fremmedartete i Norge at de må polstres med ufarliggjørende komikk? Les anmeldelsen av Beforeigners

Solnedgang og neon.

Regissøren bruker stillhet og ro mer enn tidligere, han lar ofte stille­havsvinden bruse i tre­toppene. Roen og den sedate handlingen kontrasteres utsøkt med radio­reklamer for kosmetikk og mangfoldige klipp fra ekte og fantasiskapte filmproduksjoner.

Ja, filmen er full av vink til ­Tarantinos egne produksjoner, og kan slikt sett minne om en ­avskjedstale, noe­ ­oppsummerende. Daltons karriere-tilbake­blikk og refleksjoner rundt ­(middel-) alderdommens ­begrensninger virker personlige, vemodet ­understrekes av solnedgangslys som erstattes med neon.

Betydelige ressurser er brukt til å gjenskape 1969-Hollywoods interiører, eksteriører, frisører og klær, og dyrkingen av gamle dager er mer tankevekkende enn nostalgisk:

Sharon Tate portretteres, oppriktig og omsvøpsløst, hun er uskylden personifisert, et ­engleaktig vesen som symboliserer en æra på hell. Historiens og bildenes kjæling med Pitt og Di Caprio, vår samtids kanskje ­aller største mannlige film­­­- s­tjerner, sender tankene til ­Robert Redford og Paul ­Newman og er en påminner om at glansdagene også går mot slutten i vår egen tid: I 2019 har superhelt- og konseptdominansen i stor­filmene gjort regissørenes og filmstjernenes stråleglans svakere.

Menneskelig.

Det over- raskende tempoet og ­vemodet til tross; Once Upon a Time … in ­Hollywood er en film som ikke kunne vært laget av andre enn Quentin Tarantino. Her er ­refleksjoner rundt film og skue­spilleri, festlige digresjoner og­ ­ørsmå ­hyllester til å åpne en ølboks­ ­eller tenne en sigar. Mens alvoret er sterkere, er sentimentaliteten lykkeligvis krydret med et perfekt porsjonert mål råskap. Kulheten og galskapen er fremdeles viktige ingredienser, men Once upon a time…in Hollywood er, med klar margin, Tarantinos mest menneskelige film. Drøye to timer i dette selskapet er sterkt anbefalt.

Einar Aarvig

kultur@vl.no

---

Film

  • Once Upon a Time... In Hollywood
  • Regi: Quentin Tarantino
  • Aldersgrense 15 år
  • 2 timer og 45 minutter
  • Med: Brad Pitt og Leonardo DiCaprio

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser