Bøker

Har vi alle glemt ham?

Har folkekirkene glemt Bergprekenens Jesus, spør Oskar Skarsaune i sin nye bok. Spørsmålet når enda videre.

Det er som et ekko av Bjørn Eidsvågs forestilling Etterlyst: Jesus på Det Norske Teatret, når Oskar Skarsaune kaller sin nye bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Og Skarsaune finner ­utvilsomt en helt annen enn Eidsvåg gjorde. Den Jesus Skarsaune tegner et bilde av, gjennom forskerens­ og kirkehistorikerens øyne, er ikke en som bekrefter oss i vår lunkne tilværelse på livets solside. Tvert imot finner han en Jesus som er ekstremt utfordrende. En Jesus som krever oppbrudd og omvendelse. Og etter min mening: En Jesus som er mye mer spennende enn den halvslappe sosionomen han ofte presenteres som i dagens forkynnelse.

Oldkirkens kristne

Skarsaune går systematisk til verks. Den første delen er et dypdykk i Det nye testamentet og det bildet som tegnes av Jesus og hans etiske forkynnelse der. Deretter går han over på sitt spesialområde, oldkirkens lære og praksis.

Her finner han en kirke som i stor grad søkte å etterleve Jesu lære fra Bergprekenen. Dette gjaldt på områder der menighetenes medlemmer virkelig måtte stå for noe. Det kunne gjelde forholdet til penger. Typisk er det som Justin Martyr skriver: «Vi som før mer enn noe ­annet elsket måter å tjene penger og eiendom på, deler nå det vi har med fellesskapet og gir til enhver som trenger det.»

Det gjaldt forholdet til bruk av makt og vold. De kristne var i stor grad pasifister, og var kompromissløse i forståelsen av budet om ikke å drepe. Det gjaldt både med hensyn til abort og til praktisering av dødsstraff. En kristen soldat kunne ikke ta del i henrettelser, da måtte han heller selv velge å dø.

For Tertullian var det en umulig tanke at en keiser kunne være kristen.

Konstantin

Det store bruddet kom i det fjerde århundre, da Konstantin først gjorde kristendommen til en akseptert religion i det romerske­ imperium, før keiser Theodosius i år 380 lovfestet den nikenske kristendom som rikets offentlige religion.

Denne hendelsen har vært tolket og vurdert ulikt opp gjennom kirkens historie. For Skars­aune er den det nærmeste man kan komme kirkens syndefall. Fra å være en evangeliserende bevegelse som har vokst stødig nedenfra, med tydelige etiske idealer og med fullstendig avvisning av vold og makt, blir kirken en kristianiserende institusjon som vil tvinge alle til å underkaste seg.

Tidligere lå all makt i budskapet som ble formidlet. Nå gikk man i allianse med et ­mektig statsapparat. Dette påvirket alle sider ved kirkens­ forståelse og praktisering av kristendommen.

Fra dette punktet går kirkens historie videre­ i stadig skiftende allianser med verdslige makt­havere. Slik ble også de lutherske kirkene ­etter reformasjonen knyttet nært sammen med konge og øvrighet. Folket måtte bare følge med på lasset. Dåp var lovpålagt. Religionsfrihet en ­illusjon. Og som Skarsaune lakonisk bemerker: «På noen områder, for eksempel i kampen for religionsfriheten, finnes det større helter enn Luther.»

Folkekirken

Vi ender i vår egen folkekirkelige virkelighet. Folkekirken, Den norske kirke, har i dag bare en svak erindring igjen fra den gangen alle innbyggere i Norge faktisk var forpliktet til å tilhøre den. Det er en kirke som likevel prøver å holde fast ved sin stilling som folkets kirke, den offentlige kirken, en kirke som fortsatt skal favoriseres av myndighetene.

«Kanskje vil framtidens historikere si at ­begrepet ‘folkekirke’ ble innført i Grunnloven lovlig sent, nemlig i den fasen av den norske historien da Den norske kirke opphørte å være en folkekirke», skriver Skarsaune.

Han mener at den nye fristilte folkekirken til forveksling likner på den gamle statskirken, med en hierarkisk embetsstruktur som kjenne­tegner alle statlige byråkratier.

I bunnen ligger selve kirkeforståelsen. Folkekirken framstår først og fremst som en institusjon, mens en kirke er menneskene som samles, ikke strukturen de samles i. Slik har det vært fra oldkirkens dager. Slik er forståelsen i den lutherske reformasjon. En kirke som ­definerer seg som institusjon og ikke som forsamlinger av faktiske mennesker, er en nyoppfinnelse. Da blir man, ifølge Skarsaune, et foretak som driver kirkelig tjenesteyting.

Forsamlingen av de troende

Problemet med folkekirken er ifølge Skarsaune at den ikke ­bygger på forsamlinger der Jesu etiske lære kan oppmuntres og etterleves.

«Nå mer enn noen gang trenger vi en ekklesiologi som er konkret, og som handler om den menigheten som faktisk eksisterer, over hele verden, og også hos oss i Norge: nattverd­menigheten, det konglige presteskap, forsamlingen av de troende.»

Oskar Skarsaune har skrevet en lærd ­debattbok. Få har evnen til å skrive så tydelig og engasjerende som ham. Det er ikke tvil om at han rammer.

Men han rammer mer enn folkekirken. For spørsmålet er om Bergprekenens Jesus har særlig romsligere kår i den frikirkelige del av kristenfolket i Norge. Jeg følte meg til tider rystet i grunnvollene av denne boka, til tross for at jeg selv står utenfor folkekirken. Derfor er dette en bok alle bør lese uansett kirkelig ståsted.

Les mer om mer disse temaene:

Per Eriksen

Per Eriksen

Per Eriksen er pastor i Fredrikstad frikirke og bokanmelder i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker