Hånden kan både trøste og slå

Jeg glemmer ikke hvordan jeg som blodfersk mamma på 30 fortvilet søkte etter et pusterom i skogen der jeg bodde og endte med gråtende å slå knyttneven i en gran. Jeg kjente på aggresjonen og angsten over ikke å få det til. Utilstrekkeligheten som mor overmannet meg. Selvfølelsen var like klebrig og klissete som kroppsvæskene som stadig rant ut av den bløte kroppen min.

Ingen hadde fortalt meg at raseri og et oppløst selvbilde var deler av den morslykken jeg hadde hørt så mye om.

Det er et liv siden, men Monica Isakstuen treffer midt i den samme sårbarheten med en ny roman der tematikken er velbrukt; barn, tidsklemma, kjernefamilien i krise, men her tilføres et skremmende voldelig element, turnert på en så original og poetisk måte at boka griper meg. Den er morsom, alvorlig, insisterende i sirklingen rundt det eksistensielle, og den dirrer av aggresjon.

Sliten og sint

Isakstuen fikk Brageprisen for sin forrige roman, Vær snill med dyrene (Tiden 2016). Den handlet om en familie i oppløsning, om barnefordeling, en uke hos mamma, en uke hos pappa, og det handlet om dårlig samvittighet. Rase kan godt sies å være en frittstående oppfølger tematisk.

Nå er det eldste barnet åtte år og hun er fortsatt hos pappa annenhver uke. Savn og samvittighet er stadig sårt, men tvillinggutter på snart fire, en ny og stødig gartnermann og et nytt gammelt hus, tar det meste av tanketiden til den navnløse hovedpersonen. Hun er sliten og sint på alt og alle. Hun frykter hvilken del av statistikken hun hører til i, statistikken som forteller at mange tvillingforeldre skilles etter det første året. Hun er kvinne, mor og ektefelle på randen av sammenbrudd i køen foran kassa, og foran barna. Hun er også en kvinne hvis tanker ustoppelig kretser rundt eksistensielle spørsmål: «Hvordan pleide jeg å egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?»

Utforsker raseriet

Forfatteren dukker ned i og utforsker det raseriet hovedpersonen stadig opplever og som retter seg mot barna og mot den sindige ektemannen, men også mot et samfunn som regulerer følelsene våre og temperamentet vårt. Og hvorfor er han så behersket når hun rakner?

Det som tar denne romanen lenger enn de mange andre bøkene som kretser om barsel, frustrasjon og kjernefamiliens krise, er at raseriet eksplisitt rettes mot barna. Å slå barn er ikke lov. Det er tabubelagt bare å tenke tanken, og det gjør den navnløse hovedpersonen. Hun ikke bare tenker, men frykter for sin egen reaksjon. Hendene er en gjennomgående metafor i romanen: «Hvorfor er jeg så redd for hendene mine, hvorfor stoler jeg ikke på kraften i dem eller beskjedene fra sentralnervesystemet, min evne til å dechiffrere og avverge musklenes sammentrekninger syntes sviktende.»

Forfatteren balanserer hovedpersonens redsel for å ta for hardt i barna, slik at en avverging blir et overgrep, mot et mer normalt sinne mange småbarnsforeldre har opplevd å kjenne på når de drives på veggen av barn som slår seg vrange.

Fragmentarisk

Tekstene i boka er episodiske og fragmentariske, noen er bare på en linje. Her lar Isakstuen fortelleren bevege seg på begge sider av den grensen vårt samfunn ikke tillater at vi krysser. Raseriet og kanskje redselen for ikke å være slik det forventes i et gjennomregulert samfunn, driver henne ut på en slagmark der de nærmeste blir fienden som skal slås tilbake. «Vi spiller Good Cop, Bad Cop, rollen virker gitt på forhånd. … Målet er offerets totale overgivelse. Jeg mener barnet.»

Skremmende friksjonsløst beveger fortelleren seg fra å være en mor til å bli en som avhører, som straffer, som ikke lar seg stoppe av verken tårer eller skjelvende lepper. Om hun slår, om hun virkelig krysser grensen, det må vi selv tenke ut. I teksten er det tanken på ektemannen, den sindige gartneren med de ru arbeidshendene, som hindrer henne i å miste grepet.

Poetiske sekvenser

I et språk der raseriet visualiseres i versaler og galskapen fosser fram i lange passasjer uten punktum, finnes også humor i møte med barna, hos legen, under fødsel og i barsel. Og her er poetiske sekvenser dampende av kjærlighet, som når barna har omgangssyke, spyr etter tur, for så å bli lagt side om side på stuegulvet: «Så lå de der, tre bleke kronblader inn mot den lysende gule bøtta i midten. Vi kunne klart fem, sa jeg. De to yngste kastet opp igjen, ingen av dem traff målet. Minst, sa du og løp etter flere håndklær, mer tørkerull. Hjertet mitt slo så varmt i brystet. Alt som betydde noe fantes i dette rommet.»

Og kanskje er det nettopp slike lommer av kjærlighet midt i den hektiske småbarnsfasen som gjør at når jeg tenker tilbake så er det kjærligheten jeg husker - ikke raseriet og et knyttneveslag i en gran.