Bøker

Han i etasjen over

Noen bøker skiller seg ut i bokhøsten. Lilly Walles Punktum. Amen hører til dem.

92-årige Lilly Walle inviterer oss inn i eget hverdagsliv der hun bor i Groruddalen. I løpet av de velskrevne 142 sidene i Punktum. Amen blir vi kjent med et varmt menneske som har ett ­ønske: Å kunne dele gleden over å høre til i kirken. Det gjelder enten det er i hjemmemenigheten, der mannen Jan var prest og hun var klokker og medhjelper, eller i Kamerun, der de var ­misjonærer i 15 år.

Tankene går til Matias Orheim, salmedikteren som med salmen «Kvardagskristen vil eg vera» gir ordet hverdagskristendom et dypt innhold. Jeg husker godt at min morfar ofte sang strofen «Som den djupe fjord kan greia, spegla himlen høg og blå, skal ein kvardagskristen spreia festglans kring det kvardagsgrå.» Det er nettopp det Lilly Walle gjør med sine hverdagshistorier, om besøk hos fastlegen, feriereiser med venninnen, gleden over de nærmeste, alle på forbønns­listen hver morgen.

Gode rutiner

Bønnestunden hører til dagens gode rutine, men det hender at hun må lese avisen før det er Bibelens tur. «Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for at jeg ikke velger ­Bibelen først», skriver hun. Jeg synes hun skal glemme den dårlige samvittigheten og heller tenke at det er befriende å lese for den som ofte har samme rekkefølge på tingene. Som hun sier, er det mye som er vanskelig å forstå i den boken. Men den gamle misjonæren lar ikke de innfløkte teologiske spørsmålene stjele gleden ved hverdagslivet, for det er der hun finner spor av både Gud og engler.

Ingen bønneautomat

De mange hverdagsfortellingene om tegn på Guds nærvær i hver­dagen handler om en Gud som ser, som hører, som lytter når vi ber. Men det er ingen lettvint bønne­automat hun forteller om. Hun sier klart fra at hun har bedt om mange ting som hun ikke har fått. «Jeg er ikke flink til å konsentrere meg i bønn. Plutselig er tankene på vidvanke. Men jeg kommer tilbake, og barnlig håper jeg at min Far i himmelen venter på meg – at han fremdeles er der, og ikke har mistet tålmodigheten ...»

Når forfatteren i sine ord til leseren i første kapittel sier at hun skriver for dem som er litt nysgjerrig på hverdagen til et helt alminnelig kristent menneske, så føyer hun til at «høyst sannsynlig er du ofte dypt uenig og synes jeg er utillatelig barnslig i min tro på Gud og mitt syn på livet».

Fastlegen

Lilly Walle trenger ikke bekymre seg for lesernes reaksjoner. Noen englehistorier­ er slike vi kanskje ikke selv ville tolket på samme måte, men alt er båret av en omsorg for alle hun møter; naboer, innvandrere, venner, familien – og fastlegen! For 92-åringen skriver at «boken er tilegnet min dyktige og omsorgsfulle fastlege.» Vi møter ham igjennom hele teksten, fra besøk om alderens plager til den dype angsten som hun også har smakt på. Han har fått høre mange ganger at takken for livet går til Gud, eller som Lilly Walle kaller ham: «Han i etasjen over.» Og fastlegen fikk første eksemplar av en bok som nok gjør flere enn ham både ettertenksom og glad.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker