Bøker

Halve sannheten

En sår kjærlighetshistorie hvor overgrep avsløres gjennom det mannlige blikket.

Langs det utslåtte håret åpner med begynnelsen på et samlivsbrudd. Gjennom tilbakeblikk observerer hovedpersonen hvordan kjæresten Nora sakte men sikkert beveger seg ut av forholdet og inn i et nytt med studiekameraten Øyvind. Mens Noras kropp, bevegelser, tanker og sinnsstemninger skildres i detalj, er fortelleren påfallende tilbaketrukket. Det er som han gjemmer seg bak et videokamera hvor linsen hele tiden er på henne.

Grove overgrep

Dette inntrykket forsterkes av at han i første del av romanen aldri omtaler seg selv som «jeg», han er bare en passiv bivåner til hendelsene. I enkelte scener kommer det likevel fram at Nora utsettes for grove overgrep, blant annet kan det virke som han framprovoserer en spontanabort. Først i andre del av romanen, når bruddet er et faktum og Nora har flyttet sammen med Øyvind, framtrer fortelleren i jeg-person.

Sofus Greni debuterer med en langt på vei helstøpt roman, både innholds- og formmessig. Det som ved første øyekast framstår som en enkel kjærlighetshistorie, rommer en mørkere og mer alvorlig fortelling om overgrep, utroskap og sjalusi. Som sin navnesøster i Et dukkehjem framstilles Nora infantilisert, som en «lerkefugl» hvis oppgave det er å være til glede for mannen.

Ingen selverkjennelse

Mens hovedpersonen i første del, hvor årsakene til bruddet kommer fram, er en usynlig forteller, synliggjøres han altså som et «jeg» i andre del. Det er som han ikke orker å vedkjenne seg de vonde handlingene, eller fraskriver seg ansvaret for dem, ved å beskrive dem i passiv form. Når han for eksempel skriver: «Fingrene trykker inn og ut. Ikke så fort, sier hun. De griper som en krok, røsker til med kraft. Hun skriker, kaster seg rundt og løper inn på badet» er det som om fingrene er løsrevet fra ham, de handler uavhengig av ham.

I siste del får vi litt mer bakgrunnsinformasjon, og mellom linjene ligger det kanskje noen forklaringer, men selv ikke der opptrer han som en angrende synder. Det nærmeste vi kommer en form for selverkjennelse er i de avsluttende setningene hvor han ser for seg hva Øyvind sier til Nora: «Hun blir stående. En sort skikkelse krysser veien mot parken. Øyvind stryker henne lett over armen og sier, ikke vær redd. Han skal aldri få røre deg igjen.»

Sexobjekt

Som tittelen indikerer, og som jeg har vært inne på ovenfor, er det mannlige blikket på kvinnen en vesentlig del av romanen. I skildringer som: «Hun lar seg begeistre over hva det måtte være: morgenlyset som treffer melkehinnen i kjøkkenglasset. Et teaterstykke med syngende mormonere. Lukten av tøymykner fra klærne på tørkestativet» skildres Nora som et lite barn han kan more seg over, mens hun i andre passasjer framstilles som et sexobjekt.

Jeg leser disse klisjéfulle og stereotype bildene av Nora som en kommentar til eller parodiering av det mannlige blikket i litteraturen. Mer enn å skildre henne, speiler han egentlig sitt sanne jeg.

Overbevisende

Langs det utslåtte håret er en kort roman på bare 107 sider, men Greni bruker plassen godt. Han har stort sett kontroll både på det kompositoriske og språklige. Små formuleringer som: «Sorg beror ikke på store hendelser» eller «Noe i meg har blitt skjemt bort, og jeg skammer meg over ikke å kunne unne andre glede» er både elegante og treffende. Enkelte intetsigende floskler og oppstyltede skildringer forekommer, men det er småpirk i en ellers overbevisende debut.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker