Kunst

Groth rydder plass for hverdagsskjønnheten

Berøringsflaten mellom det storslagne og hverdagslige er Jan Groths styrke i denne utstillingen.

Kjetil Røed

kultur@vl.no

På den hvite veggen ser det ut som noen har skvettet maling, men figuren som har dannet seg er altfor stor til at den kan være noen hverdagslig skvett. Likevel er det som om figuren på veggen i Galleri Riis er en forstørrelse av den type flekker vi etterlater oss når vi i vanvare skulle søle litt av en kaffekopp eller vinglass på vei gjennom heimen, men den har nå blitt episk, storslagen. Jan Groth har dessuten tegnet figuren og dermed møysommelig gjenskapt noe som i utgangspunktet kunne se ganske så tilfeldig ut.

Groth har lenge vært en ­minimalist når det gjelder tegning; ofte har det bare vært én majestetisk linje i verkene hans. Den ene linjen etter den andre har vært hyllester til enkelhet og balanse, men denne gangen beveger han seg i en litt annen retning.

Revurdert uorden

På vei gjennom galleriet ser jeg flere slike «flekker», og sammenlagt utgjør de en visuell fortelling som står i kontrast til de klinisk hvite, rene gallerirommene.

Enkelte vil nok først og fremst se det maleriske og ekspressive i disse figurene: De illuderer heftige malerstrøk, men viser seg å være studier med en helt ­annen og langsommere tid siden figurene er tegnet. Dette er riktig nok, men jeg henger meg opp i hvordan figurene ligger tettere på en enda mer grunnleggende sporsetting. Ikke bare flekker vi etterlater oss, men flekker som oppstår av seg selv og bryter gjennom den orden vi gjerne vil ha i rommene vi bebor: hvordan fuktighet trekker gjennom veggflater og skaper mugg, råte, skjolder og forstyrrer en organisert, kontrollert overflate i våre hjem. Kanskje også de skrubbemerkene som oppstår mot den hvite muren når vi rygger feil i garasjen og partikler fra gummibelegget på støtfangeren skaper uplanlagte «tegninger» i murpussen.

Bevarer tilfeldigheten

Når skjønnheten i figuren tegnes opp – bokstavelig talt – fremkalles en annen side ved erfaringen av denne type flekkdannelser. Jeg ser både akvareller og malerier i disse figurene, men nå koblet mot en bakgrunn av urenhet og ødeleggelse.

At Groth henter frem skjønnheten fra denne type sporsettinger illustreres enda tydeligere gjennom skulpturene i utstillingen, hvor de skjøre og enkle strekformene er transformert, gjort varige, gjennom bronse. Disse skulpturene er hyllester til møtet mellom kaos og orden – eller tilfeldighet og en evne til å se noe interessant der det ikke forventes skjønnhet eller noe ­severdig.

Kombinasjon av skjønnhet og urenhet er også en interessant bakgrunn for de mindre verkene – også de tar for seg sporsetting, men er tettere på språket. De store­ linjene tilbakelegges til fordel for noen avdempete, men distinkte, linjer som balanserer på grensen mellom urgamle språktegn – kileskrift, runer – og moderne bokstaver. De er ikke riktig noen av delene, dog, og blir stående og vibrere på arket i ytterkanten av språket.

Nytt oppmerksomhetsrom

Nok en gang trekkes tegnene i retning av det som er språkløst: Streker tegnet opp i vanvare på et ark mens vi tankeløst snakker­ i telefonen eller begynner å kjede oss under et langdrygt møte. Enkelheten i disse tegnene er slående, det er ingen forsøk på å jåle uttrykket til. Kanskje vi kunne si at Groth ved å løse opp de tydelige bokstavene nærmer seg språkets opprinnelse?

Felles for alle disse verkene er hvordan selve tegnearbeidets anstrengelse og tiden det tar å lage verket åpner for et oppmerksomhetsrom rundt figurer som i andre sammenhenger neppe ville fått vår oppmerksomhet. Groth rydder dermed plass i verden for en måte å se på som – om vi er oppmerksomme nok til å ta denne synsvinkelen med ut av galleriet – vil kunne får til et ganske annet blikk for hverdagsflatenes skjønnhet enn vi er vant med.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst