Grieg på sitt mest religiøse

Grieg var «unitar» – en snart 500 år gammel fornuftsbasert og dogme­fri gren av kristendommen, som vokste fram etter reformasjonen og som hevder at treenighetslæren ikke er forenelig med troen på at Gud er én, derav «unitar», «enhet». En unitar stilles fritt, riktignok, men det er regelen. Det er klart det ikke var forenelig med gjengs kristendom, derfor var det ikke nødvendig å lage rotekasse for viltvoksende spekulasjoner av det. Tenkte han kanskje.

LES OGSÅ: Den klassiske musikken overses av norsk presse. Vi blir en nisje på linje med veteranbiler og curling, sier Leif Ove Andsnes.

Trossikkert

Det går antakelig an å si at om han trodde på én Gud alene, så hadde han den mest dualistiske personlighetssjel av alle. Naturen var gjennomsyret av Gud, den går i moll og dur. Fire salmer er gjennomlyst av en intens glede – tekstene kjenner vi godt, de ligger i cellevevet, og med folketonene skaper han videre, de framstår med en «trosvisshet» og en seiersglede, som kan minne om de inderlige­, altomfattende visjonene vi finner i norsk middelalder hvor natur, guddom og menneske i et øye­blikk framstår som ett. «Det er konflikten mellom den gamle tids trossikkerhet og vår egen tids religiøse uro som her er tatt opp til musikalsk behandling», skriver David Monrad Johansen i sin varme, vennlige Grieg-­biografi.

Som foran Gud selv

Og Monrad Johansen fortsetter: «Det ­religiøse element er meget sterkt representert i en rekke av Griegs verker, intimt forbundet med hans naturfølelse og hans naturbetraktninger i det hele. I naturen ser han det guddommelige, og gjennom naturen føler han forbindelsen med det guddommelige utspring og alle tings opphav – enkelte deler av Balladen, den langsomme satsen i klaverkonserten, Vinje-sangene og andre sanger». I et brev skriver Grieg to år før han døde: «For meg har Mystikken alltid hindret jubelen fra å ta overhånd. Det frie liv kunne jeg nok innvendig juble over. Men naturen selv? Overfor den sto jeg i taus ærbødighet ærefrykt som foran Gud selv.»

LES OGSÅ: Grieg-konkurransen er «the good guy» i pianokonkurransenes verden, mener arrangørene i Bergen.

Folkesjelas musikk

I et ferskt album møter Edvard Grieg Kor denne folkesjelas musikk med raffinement og blinkende virtuositet, vi snakker høyt europeisk nivå. Det kommer bra ut, men best er det når koret gir stemmer til Griegs Holberg­suite i for­rykende Swingle Singers-stil, slik Jonathan Rathbone har arrangert den for «ordløst» kor. Det er lett å sette seg på baken og si at slik det er skrevet (for kammerorkester) skal det være til Dovre faller, men rett ryggen – dette er bare fenomenalt, dyna­mikk, hastige skift, presisjon og pitch, Edvard Grieg Kor gjør det bare og i syngende øyeblikk savner vi ikke noe som helst, nye «farger» legges til, stemmen har andre ting på hjertet enn et instrument.

Det vi foretrekker

Når vi ­møter det største kunsten har å by på – Salmene er noe av det beste og mest bevegende Grieg ga oss – trekker vi gjerne fram vår egen personlige kuleramme, det er så rikt at vi kan velge det uttrykket som treffer kroppens jordsmonn, det bor et tilgjeng­elig og uensartet mottaker­apparat i oss alle. Jeg er imponert over Edvard Grieg Kor, det skal være visst – de jakter på det «perfekte­». Men jeg kjenner også at Det Norske Solistkor berører meg dypere med sin innspilling av de fire salmene (BIS, 2007) – elastisitet og mykhet og en kraftfull, bølgende dynamikk, ting åpnes og lukkes og vi er i rom med den «religiøse» undringen, slik jeg aner den var for Grieg. Akkurat i dette opplever jeg at Edvard Grieg Kor faller aldri så lite for fristelsen til perfeksjon og mister litt av lytteevnen. Edvard Grieg bruker gjennomgående ett minutt kortere tid på hver salme som varer rundt fem/seks minutter, enn Solistkoret. Det blir litt stivt, kjølig er kanskje ordet. Men Holberg-suiten, ja – enestående!

LES OGSÅ: Flere store norske komponister er i dag nesten glemt. Nå dras de fram fra Griegs skygge.

Human musikk

Edvard Grieg er og forblir den norske blomster­engas internasjonale komponist, også i salmene – du kan naturligvis aldri finne de skjulte kildene til et kunstverk, men universets stillhet der ute og fjellenes mytiske stemme kunne Grieg finne igjen i en blå blomst eller en folketone som føk forbi. Det er Griegs storhet. Det er ­human musikk i en inhuman tid. Og så tenker jeg: Noen har faktisk ­hevdet at de fire salmene bygd på norske folketoner ikke er
utslag av religiøsitet. Hva skulle de ­ellers være utslag av?

Tre kuler minus

Denne utgivelsen av Edvard Griegs og noen få andres sanger (og en Holberg-suite), er naturligvis en viktig utgivelse i Grieg-diskografien, uansett. Grieg hørte det neppe sånn noen gang, det ville gjort godt. På min kuleramme blir det tre kuler minus for «innlevelsen», kall det gjerne den «religiøse undringen».

---

Edvard Grieg Kor Sings Grieg

• Leder Håkon Matti Skrede/Paul Robinson, solist: Audun Iversen.
• Edvard Grieg: Fire salmer. Op. 74, Ave Maris Stella, Holberg-suite. Ole Bull: Sæterjentens søndag. Agathe Backer Grøndahl: Aftnen er stille, david lang: Last spring.
• Chandos SuperAudio CHSA 5232/ Naxos Norway

---