Grenseløs og unik

Skandinavisk fantastisk litteratur og film er ofte mer realistisk orientert og nedpå enn sine internasjonale kusiner. Der Ringenes Herre og Game of Thrones kaster publikum ut i alternative universer, befolket av tusser, drager og orker, springer de nordiske variantene gjerne ut fra den virkelige verden.

Fabler i folkhemmet

Og som med mye annet i Norden, leder Sverige an. I 1906 lot nobelprisvinner Selma Lagerlöf sin helt Nils Holgerson ri på en gås gjennom hele landet. Senere på 1900-tallet ga Astrid Lindgren ut bøker om onde riddere med hjerter av stein (Mio, min Mio) og om drager i en hinsidig verden i et hinsides liv (Brødrene Løvehjerte). Begge romanene begynner med vanlige, virkelige mennesker, med vanlige, virkelige liv.

Grensen vant hovedprisen i Cannes-festivalens viktigste sideprogram og kritikerprisen i Haugesund og er basert på en novelle av John Ajvide Lind­qvist. Også hans forfatterskap balanserer det sosialrealistiske med det overnaturlige. Han har tidligere sluppet både trolldom og zombier løs på det svenske folkhemmet, og er kanskje mest kjent for vampyrhistorien La den rette komme inn (2004), som er filmatisert to ganger, den siste i Hollywood.

LES OGSÅ: En av de beste skrekkfilmer i nyere tid, mener Einar Aarvig.

Ekstraordinær

Grensen foregår i det høyst virkelige Sverige, i et særnordisk landskap som rommer skoger, storbyer, fosse­fall og en fergeterminal. Her jobber Tina som toller. En ekstraordinær luktesans gjør henne suveren i arbeidet, med stor sikkerhet oppfatter hun følelser hos de reisende; skam, skyld, raseri eller redsel. Slik kommer hun på sporet av det som kan være organiserte pedofile, og i noen minutter ser det ut til at Grensen er klassisk «skandinavisk krim», med alt det innebærer av korridor-realisme, bleke farger og monoton etterforskning.

Som antydet er sjangerlandskapet mer fantastisk, men det er definitivt ikke riktig å kalle filmen «fantasy». Til det er den for mangefasettert, psykologisk rik og filosofisk undrende.

LES OGSÅ: Danske Sjarmøren få frem det menneskelige og unike i debatten om flyktninger.

Dyptliggende

Regissør og manusforfatter Ali Abassi har skapt et både mektig og nøysomt verk av novellen. Bildene veksler mellom stillestående tablåer og nøytral realisme, og av til er det som om kamera spionerer på Tina og hennes nye, gåtefulle venn Vore i myrer og tjern. Den elektroniske musikken er isnende
og episk.

Vore deler Tinas annerledeshet, en annerledeshet som ikke problematiseres utover hint til mobbing i barndommen. De har de samme dyptliggende øynene og det fremskutte munnpartiet med små, konstant blottlagte tenner, og deler dessuten den ekstraordinære luktesansen. Hvem er de egentlig?

Her skal lite røpes, utover at Grensen, og jeg overdriver ikke nå, inneholder en av filmhistoriens mest originale kjærlighetshistorier. Eva Melander (Tina) og Eero Milonoff (Vore) gikk begge betydelig opp i vekt for rollene, og er – med sine små, men virkningsfulle fakter bak silikonmasker det tok fire timer å montere – fullstendig overbevisende. Man lar seg rive med, særlig fordi filmen er mer av en eksistensiell dannelsesreise enn en «romanse utenom det vanlige».

«De andre». Skuespillernes troverdighet poengterer filmens tematikk følsomt og intelligent. Det risikable prosjektet blir tankevekkende i sin diskusjon om onde handlinger kan rettferdiggjøres, om gruppetenkning, om hevn og generalisering, om redselen for «de andre», om barns uskyld – alt med det ene beinet i klassiske eventyr, det andre i vår postindustrielle, nordiske virkelighet.

Astrid Lindgren ville vært stolt over hvordan Abbasi og Lind­qvist forvalter denne tradisjonen. Med Grensen har førstnevnte etablert seg som en av Skandinavias mest interessante filmskapere.