Grenseløs fest

Faren for å vakle kvalm ut etter endt forestilling er stor. Osen av stekt kjøtt fyller rommet allerede før man har rukket å sette seg. Her stekes det lammepølser, mens vin, kaffe og konfekt serveres tilskuerne over en lav sko. Det er duket for fest, og publikum bys også snart opp til dans på teaterets scene.

Resten av ensemblet utgjør et balkansk skrangleband – og byr på toner som er både sørgmodige og livsbejaende. Stykket er skrevet av Kroatias mest kjente dramatiker, Miroslav Krleža (1893–1981), som opplevde dramatiske endringer i Europa på kroppen. Midt i den hyggelige festen, trer de mørkere sidene av samfunnet frem.

LES OGSÅ: Sommerbarn: Ikke magisk, ikke realistisk

Gjenoppstår

Handlingen er lagt til Zagreb like før første verdenskrig, der kongsfesten skal feires til ære for helgenkongen Stefan. Janez (Oddgeir Thune) er forelsket i Anka (Charlotte Frogner), men blir avvist. Tynget av sorg og rus vakler han rundt på scenen som på et tidspunkt har blitt til byens bordell.

Scenograf Sven Jonke har kledd rommet i svarte, duvende laken, som gjør scenen liten og mørk. Det skaper en følelse av noe intimt og lammende klaustrofobisk på en og samme tid. Her henger Janez seg, men står siden opp fra de døde. Han vil fortsette festen og nok en gang forsøke å få kvinnen han elsker. Der Janez kommer vaklende tilbake til livet, møter han også andre sjeler som seg selv – rede til å ta fatt på historien på nytt.

Miroslav Krleža bruker gjentagelse som et tema for å si noe om rekken av lidelser vi aldri lærer noe av. Her ligger et historisk bakteppe av utallige kriger på Balkan, så vel som oppløsningen av Østerrike-Ungarn, som Kroatia var en del av. Hundrevis av års historie der sivilisasjoner vakler i brytningen mellom myriader av folkeslag, kulturer og religioner.

Rus og rølp

Det som skulle være en folkelig feiring, bringer frem det stadig mer groteske i mennesket. Ikke alle rollene er like lette å skjønne seg på, og mange oppleves mer som festdeltagere enn fullverdige karakterer. Regien er løs, den kroatiske regissøren Ivica Buljan har tydelig latt skuespillerne improvisere mye på veien mot forestilling. De spyr bokstavelig talt ut edder og galle, simulerer samleier, stønner, skriker og raver rundt.

Interaktiviteten med publikum begrenser seg ikke til dans og matservering. Her forsøker også horene å få napp hos flere av kveldens tilskuere, fortrinnsvis eldre menn. Man blir dratt med i spillet om man vil eller ei. Og flere må si seg nødt til å høylytt avvise den lettkledde kvinnen på scenen foran seg – til stor humring mellom benke­radene. Underholdningsfaktoren er stor, likevel føles det som om festen etterhvert tar knekken på dramatikken. Dialog og dypere ­mening drukner rett og slett i rus, rølp, sex og slagsmål.

Publikumsdeltagelse til tross, vi blir mer sittende som måpende tilskuere enn deltagere på festen. Eller for å sitere den eldre herren­ jeg overhørte på vei ut etter forestillingen: – Det var godt ikke fruen var med.