Gospelarkiv åpnes med ny plate hver uke

Hvis man skulle tenke ut et opplegg for musikkutgivelser som skulle ta lytterne gjennom, ja, la oss si en vanskelig periode av en viss utstrekning i tid, la oss si en karantene eller periode med begrenset sosial kontakt: Ville det ikke da være fornuftig med en jevn porsjonering av hjelpen? Fordelt omtrent som rommene i en dosett, med mulighet for å innta neste rasjon til et fast tidspunkt hver uke?

 

Det var garantert ikke slik Craft Recordings, som eier masterne til den innspilte historien til Gospel Truth Records tenkte, da de skulle gi ut 25 album på rad for å dokumentere plateselskapets virke. Men slik er det blitt. Musikken, som består av til dels obskure og vanskelig tilgjengelige plater fra en konsentrert epoke i den religiøse delen av den (overveiende) afro-amerikanske musikkhistorien, gjøres tilgjengelig på digitale strømmetjenester i den kommende tiden. Løpet har ­akkurat startet, og hver fredag fra nå og til og med 28. august slippes ei ny plate. Serien ender med Reverend Maceo Wood and The Christian Tabernacle Concert Choir sin profetisk (?) titulerte Goodbye Loneliness, Hello Happiness. September der framme er omdøpt til Gospel Heritage Month.

LES FLERE DIGITALE KULTURTIPS: Åste Dokka anbefaler kristen-podkasten Nomad

Message music

Da Gospel­ Truth Records ble etablert i 1972 var intensjonen å bringe evangeliet ut til gatene gjennom ­datidens hippeste sound. Selskapet ble etablert under soulmerket Stax, som hadde base i Memphis, Tennessee, av Al Bell i kompaniskap med låtskriver og radiopromotør Dave Clark og en tredje ansatt, Mary Peak ­Patterson. Enkelte av sporene man kan vente seg utover sesongen står i en slags dialog med ­sekulære hits på moder­selskapet, selv om visstnok bare én utgivelse brukte­ selve Stax-husbandet. At de gode nyheter ble gitt en tidsriktig form, og forsøksvis blir forsøkt parret med kommersiell teft, viser for eksempel tilførselen av anselige mengder soul, funk og rock.

Diskografien til selskapet viser at aktiviteten var stor i de første par-tre årene, før det dabbet av. Coverne er verdt et studium i seg selv, med tanke på den nevnte tidskoloritten. Det spørs for ­eksempel om den bare overkroppen til Clarence Smith på Whatever Happened to Love (kommer i juni) hadde gått hjem i Filadelfia Sarpsborg på samme tid, men hva vet jeg. Og veien fra detektivserie og blaxploitation-film-estetikk til kirke ble kanskje heller aldri kortere enn ved et par av eksemplene her? Viktigere er derimot at flere av utgivelsene er nært knyttet til den sosiale ­bevisstheten i tiden.

Borgerrettighetskamp

Tydeligst er kanskje sammenhengen mellom borgerrettighetskamp, rasespørsmål i sør og det kristne budskapet ved den selvtitulerte plata til The People's Choir of Operation PUSH som ventes i juli. People United to Save Humanity var et initiativ fra pastor Jesse Jackson, en av Martin Luther King Jr.-kampanjens nære. Sammenhengen mellom Stax Records og kampen King ledet er for øvrig et eget og høyinteressant kapittel. King ble tatt av dage bare kvartaler fra Stax-hovedkvarteret.

De aller fleste utgivelsene er full­evangeliske opplegg, trygt på ­kirkens grunn, med pastor-artister (flere av dem fortsatt aktive i dag), kirkekor og tilrop fra live-publikum. Men Gospel Truth-serien er heller ikke fri for noen av de mer esoteriske åndelige strømningene i amerikansk motkultur den gangen. Plata til Blue Aquarius (juli) er assosiert med gurubevegelsen til Divine Light Movement, og er seg med sitt østlig-inspirerte new age-fluff ganske annerledes enn resten av platene.

LES OGSÅ: Aretha Franklins konsertfilm er et gudsbevis

Lyden i sør

Stax hadde store ­artister som Otis Redding og Wilson Pickett, og southern soul, ­eller Memphis soul, skilte seg mye i sound både fra hovedkonkurrenten Motown i Detroit og andre soulsentre i datidens USA, ikke minst gjennom de svært synlige røttene til gospel og blues. Den første utgivelsen i denne­ nye Gospel Truth-serien kom 13. mars i form av den selv­titulerte plata til Rance Allen Group. Den illustrerer poenget om lyden i sør godt.

I bandet har Rance, som nå er ­biskop, med to, noen ganger tre brødre (ikke bare i åndelig forstand). Og det er så visst ikke noe i veien med luftveiene hans, der han synger, vræler og tar i bruk de lyseste falsettpipene i settet. Bandet spiller røff, enkel gospel og rock'n roll fra Skomperud på Heia med mye harmonisang og formidling i fyr og flamme. Wo-o-ho! Budskapet forteller rett fram om Guds storhet og hvordan evangeliet forener på tvers av svart og hvit og hvordan alt vil gå bra til slutt.

Kor i corona

Nettopp skillet mellom den jordnære, rå stilen, mellom Memphis på en side, og Motown ­eller Philadelphia på den andre, har splittet fans av denne typen musikk over hele verden siden 60-tallet. Men selv for en som pukker på sin Detroit-soul de seks andre dagene i uka, tilbyr denne serien noe helt unikt, både med tanke på musikken i seg selv, og ikke minst som en innføring i mindre kjente sider ved historien. Etter hvert som alle korplatene kommer på banen utover sesongen, vil også serien by på mer rikdom enn det åpningsplata kan gi inntrykk av.

Det som kan virke som et strakstiltak fra gospelsentralen i coronakrise, er altså heller en del av noe vi stadig vender tilbake til her på sidene: Vår tid byr på nærmest uendelige muligheter for musikalsk fordypning via nye, flott kuraterte gjenutgivelser fra arkivene. Det ser ikke ut til å være noen ende på hva som fortsatt finnes å gjenoppleve. Så: Hver fredag framover, altså.

Ole Johannes Åleskjær er musiker 
og ­låtskriver for The Loch Ness Mouse. 
Han skriver om musikk hver mandag.

---

Fakta:

---