Bøker

God analyse på avstand av Dronning Elizabeth

Inger Merete Hobbelstad bok om dronning Elizabeth er imponerende, selv om den av og til går seg vill i detaljene.

Jeg har sett dronning Elizabeth én gang, i hertug William og hertuginne Kates bryllup i 2011. Etter å ha ventet i timevis for å få en ok plass foran Westminster Abbey – uten å ha noe annet å drøye tiden med enn et lite glimt av David og Victoria Beckham - så vi endelig dronningen, i all hennes kanarigule prakt.

I noen få sekunder var hun synlig, den lille damen som briter flest drømmer om fra tid til annen, og som de ville kjent igjen på gaten før sin egen bestemor.

Men hvem er hun? Vi vet nesten ingenting om henne. Dronningen har brukt mesteparten av sitt 93-år gamle liv på å si så lite som mulig.

Berømmelse og maktesløshet

Inger Merete Hobbelstads nye bok, Årene med Elizabeth, belyser nettopp dette spennet mellom nærhet og avstand i vår kollektive oppfattelse av kongefamilien. Ikke minst viser boken hvordan denne dobbelheten kanskje er en av hovedårsakene bak den voldsomme fascinasjonen, som aldri synes å avta i Storbritannia, og kanskje ikke heller i Norge.

Men Hobbelstads bok er enda sterkere i sin skildring av det andre store spennet i den kongelige eksistensen: dét mellom total makt og berømmelse og total maktesløshet.

Hun gjør svært gode analyser av de ulike medlemmene av familien Windsdors bestrebelser med enorme privilegier, penger og berømmelse på den ene siden, og kjedsomhet, ørkesløshet og egentlige mangel på eksistensgrunn på den andre.

LES OGSÅ: Vi er heldige som har ei kronprinsesse som tør å sette ord på det forfattarane knapt tør røre ved

Grundig gjennomarbeidet

Hvorfor trenger vi en norsk biografi, når det er mulig å oversette britiske biografier, eller lese dem på originalspråket?

Mens britiske biografier om dronningen har tilgang til førstehåndskilder, bygger Hobbelstad sin bok på andrehåndskilder, først og fremst fra andre biografier og aviser. Årene med Elizabeth er heller ikke en ren biografi, men et oversiktsverk om Huset Windsor i hennes levetid, med hovedfokus på dronningen.

Én fordel ved å skrive et slikt oversiktsverk på norsk, er overblikket og avstanden til stoffet det gir forfatteren. Materialet fremstår grundig gjennomarbeidet, og beskrivelsene detaljerte.

For mange detaljer

Årene med Elizabeth spenner over snart hundre år. Dronningen har regjert og påvirket ikke bare i Storbritannia, men også i Samveldet, med 53 stater spredt over hele verden.

Da sier det seg selv at det er deler av sagaen man må hoppe over i en bok. Hobbelstad kunne med fordel ha droppet noen flere elementer i Elizabeths liv. Det er ikke det at hendelsene i seg selv ikke er spennende, det blir bare veldig mange av dem.

Et kapittel om dronningens betydning for frigjøringsbevegelsene i Storbritannias tidligere kolonistater, er for eksempel viktig og interessant i og for seg. Men beskrivelsene og refleksjonene blir likevel så generelle at jeg lurer på om det er verdt å ha dem med i det hele tatt.

Og hvorfor er det brukt et kapittel på å beskrive dronningens forhold til alle hennes 14 statsministre, i stedet for å fokusere på statsministrene hun har stått nærmest? Eller på det anstrengte forholdet mellom de to kvinnene som kanskje har formet Storbritannia mest de siste 40 årene, nemlig dronningen og Margaret Thatcher?

LES OGSÅ: – Vi har tatt utgangspunkt i det norske som noe som begynner inni oss, sier Mette-Marit om ny forfatterantologi

Sterk medieanalyse

Hobbelstad er imidlertid svært god i sine analyser av avhengighetsforholdet mellom media og kongefamilien. Her gir hun en bedre forklaring av den britiske pressens klappjakt på Huset Windsor enn det jeg har sett i britiske biografier.

Hobbelstad viser hvordan se mest kritiske tabloidene, som Daily Mail, The Sun og Daily Mirror – som har levd av å hudflette Margaret, Diana, Camilla, Meghan og Kate de siste årene – egentlig er de største og mest konservative tilhengerne av kongehuset.

Avisenes hovedinnvending mot disse kvinnene er at de er for kravstore, og ikke minst, at de bryter med den kongelige protokollen. Mediene blir dermed en sementerende klamp på foten for et monarki som strever med å tilpasse seg tiden.

Hobbelstad viser også hvordan prinsesse Diana var en særlig stor favoritt i dette segmentet, som har arbeiderklassen som hovednedslagsfelt. Kanskje de som sørget mest over Dianas død sammenfaller med den frustrerte delen av befolkningen som stemte for Brexit?

Forblir fjern

Én av årsakene til at så mange kjøper og leser biografier om kongelige, er ønsket om å komme bak fasaden til figurene vi ser på avstand; for å se maktesløsheten i livene til disse mektige menneskene.

Men etter å ha lest Hobbelstads bok, forblir dronningen fremdeles en figur vi kun kan skue på avstand. Én viktig årsak til det er mengden stoff boken går igjennom. Likevel er Hobbelstad god til å krydre med pikante anekdoter. Det er her leseren virkelig får en følelse av hvem disse menneskene er.

At både Diana og Charles alltid hadde med seg sine egne kosedyr når de reiste på tur, sier for eksempel mer om problemene i ekteskapet deres enn en mengde opplysninger om hvilket kongelig arrangement de var på da de hadde den hundrede av sine tusen krangler.

Eller anekdoten om da prinsesse Margaret, dronningens lillesøster, en gang stormet inn da hun satt i audiens med statsminister Harold Macmillan:

– Ingen hadde villet snakke med deg hvis du ikke var dronning, skal Margaret ha sagt, og smelt igjen døren etter seg.

Hvis én fortelling skal oppsummere hvordan det er å være dronning Elizabeth, må det vel være den.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker