For noen år siden var jeg i et festlig lag der noen fortalte at de visste om en person som var ­misjonær i Frankrike. Noe så latterlig hadde­ de aldri hørt om! Misjonærer kunne reise til Afrika,­ mens det kristne Europa trengte virkelig ikke dette!

I dag er det antakelig flere afrikanske ­misjonærer i Europa, enn motsatt. Dette illustrerer den geografiske omveltningen som er skjedd innen kristenheten gjennom de siste genera­sjonene. Kristendommen er ikke lenger Vestens religion. Den er global. Og tyngdepunktet har flyttet seg til Afrika, Latin-Amerika og deler av Asia – det som kan betegnes som det globale sør.

Dette er bakteppet for boka Global kristendom, skrevet av forskerne Vebjørn Horsfjord, Sven Thore Kloster, Gina Lende og Ole Jakob Løland.

Statistisk tilbakeholdenhet

Forfatterne har hatt ansvar for hver sine kapitler om ulike regioner, for å beskrive utviklingstrekk og særegenheter ved hvert område. Det legges relativt lite vekt på ren statistikk, noe som begrunnes allerede i innledningen. Det skrives at det både er vanskelig å angi tall for antall kristne, og å definere hva kristendom er. Denne tilbakeholdenheten kan være sunn på et område hvor mange ­nettopp opererer med antall, og hvor det kan være en tendens til å overby hverandre i hvor mange kristne det finnes i ulike land eller regioner. Her kan for eksempel Kina være et eksempel.

Samtidig er statistikk og tallmateriale viktig for å forstå utviklingstrekk og hva som faktisk rører seg blant folk. I noen tilfeller kan man bli mer opptatt av de tendensene som samsvarer med et vestlig blikk på situasjonen, enn hva som er viktig for menneskene i aktuelle regioner. Man kan stille spørsmål ved om for eksempel den latinamerikanske frigjøringsteologien har fått så stor oppmerksomhet fordi den samsvarer med hva vi fra Vesten oppfatter som teologisk interessant og ønskelig, mens pinsevekkelsen – som faktisk i større grad har slått rot blant fattige – har en tendens til å bli nedvurdert eller mistenkeliggjort.

Latin-Amerika

Min vurdering er at forfatterne bak Global kristendom i det store og hele makter å skrive relevant, objektivt og kunnskaps­formidlende om de ulike regionene. De har valgt å se hver region ut fra et overordnet ­perspektiv, og anskueliggjøre dette ved to eller tre konkrete land. Latin-Amerika presenteres for eksempel under overskriften Katolisismen under press, og landene Brasil og Mexico vies mest oppmerksomhet.

Gjennom disse to landene – som altså er de to landene i verden med størst katolsk befolkning – beskrives utfordringer og utviklingstrekk som tildels preger hele kontinentet. Mexico framstår som et eksempel på et land hvor sekularismen har blitt betydelig svekket gjennom de siste årene, mens den katolske kirke har styrket sin stilling. Brasil på sin side er det land hvor evangelisk kristendom, og da særlig representert ved pinsevekkelsen, er i sterk vekst på bekostning av den katolske kirke. Men Brasil har også blitt et sentrum for karismatisk katolisisme. Her ser man hvordan pinsevekkelsen ikke bare vokser i seg selv, men også innvirker på andre kristne tradisjoner.

Forutsigbart

Tilsvarende for Asia er søkelyset på India og Kina, med sideblikk på landet med verdens tredje største katolske befolkning, ­Filippinene.

Øst-Europa beskrives gjennom Russland og Ukraina, mens Vest- og Sentral-Europa beskrives gjennom EU, Tyskland og Polen.

Stort sett fungerer dette godt for å gi en ­forståelse av de ulike regionene, men i et par tilfeller opplever jeg at grepene i liten grad makter­ å komme under overflaten for å beskrive den faktiske utviklingen i kristendommen i de aktuelle områdene. Det skjer når man faller for fristelsen til å knytte framstillingen i for stor grad opp mot det politiske og institusjonelle. Her mener jeg framstillingene av spesielt Nord-Amerika, men også til dels Vest-Europa, ikke makter å gå i dybden. Framstillingen av kristen­dommen i USA dreier seg i stor grad om den «offentlige og politiske betydningen», hvilket ikke er uinteressant, men det er skrevet atskillig om dette fra før. Det ville vært mer spennende om man kunne dykke dypere ned i den faktiske kristendommen i USA. Hvilke dypere utviklingstrekk rører seg?

Store endringer

Bokas to avslutnings­kapitler, om globalisert kristendom i Norge og om ­kristendommens globalisering, er imidlertid reflektert og spennende lesning.

Det er vanskelig å overdrive de enorme endringene som er skjedd i verden de siste to til tre generasjonene, skriver forfatterne. Det er ikke minst riktig med hensyn til kristendommens utvikling. Vi må bare vende oss til tanken om at tyngdepunktet nå befinner seg i det globale sør, og det vil være spennende hvordan dette vil prege kristendommen i årene – og kanskje århundrene – som kommer.

Global kristendom. En samtidshistorie er en bok både til refleksjon og inspirasjon. For de som har lest Philip Jenkins klassiker The Next Christendom, er dette et godt supplement – og vise versa.