Glede med sordin

Det er første gang de samarbeider, disse to som er vel etablerte på hver sine arenaer. Stian Hole har hatt stor suksess som bildebokskaper, og Lars Saabye Christensen har stenket både noveller, dikt og romaner over oss i nesten 40 år.

Motvillig glede

Lakonisk konstaterer Lars Saabye Christensen i starten av boka at noen har talt opp at han skriver mye mer om sorg enn om glede. Det er derfor han nå vil vie ei hel bok til gleden. Men erklæringen drar hele sorgens tyngde med seg. Derfor blir ikke dette ei sånn glanset bok med lettbent dyrking av å se lyst på livet her og nå. «Det er glede i denne stund» erklærer han nøkternt, nesten dystert.

BOK: «Hjerteskjærende usentimentalt om når katastrofen inntreffer i hverdagen»

Poetisk

Så følger oppslag på oppslag, der Christensen presenterer situasjoner som han mener rommer glede. Hver av dem er illustrert av Stian Hole. Eller kan det være motsatt? At Hole har laget et bilde, som Christensen finner en glede til? Begge deler er mulig, og uansett er det poetisk og kunstnerisk gjort, og kommer samtidig til oss.

Disse bildene er svært komplekse i all sin stringente enkelhet. Enkelte av dem rommer invitasjon til mange fortellinger. Ofte puffer Christensens lille tekst oss i overraskende retninger, noe som gjør opplevelsen enda rikere. Som for eksempel når det står: «det er glede i fluktstolen på gresset», og påstanden er ledsaget av et bilde av en mann ved en kjøkkenbenk. Han holder en full kaffekopp og ser utenfor vinduet en hare i fullt firsprang. Andre elementer i bildet er noen kjøkkenredskaper på veggen, og et enkelt mikroskop på benken. Fluktstolen må du pent forestille deg selv.

FILM: «'We found love in a hopeless place,' synger Rihanna. Det oppsummerer American Honey ganske godt»

Egen stil

Mer opplagte koblinger finnes også, som i bildet av trapesartistene der den ene henger klar i trapesen med armene strukket for å ta imot den andre som er i fritt svev gjennom lufta. Her lyder teksten: «det er glede i siste liten». Eller «det er glede i vinduet» som ledsages av et bilde av hus i en by, med ei grønn slette mellom, der folk leker med ball.

Det kan være greit at det er noen sånne «hvileskjær» innimellom, for tankeflukten kan bli litt vel svevende over enkelte av oppslagene. Samtidig er det jo disse vi blir sittende og dvele ved. Som for eksempel den blomsterprydede gaffelen som spidder to røde lepper, sammen med teksten «det er glede i å vaske opp».

Stian Hole har utviklet en helt egen stil, som han hittil har brukt i bøker for barn. Blandingen av fotografi og digital bearbeiding er hans varemerke. Det gir et uttrykk som både er konkret og på samme tid har noe drømmeaktig, abstrakt over seg. Det inviterer til å betrakte i fred og ro og la stemningen i dem synke inn.

TEATER: «Fridomens vegar med Marie Blokhus på Det Norske Teatret sklir ut»

Telling

Summa summarum kan alle disse løsrevne påstandene om hvor gleden finnes, hjelpe oss til en sterkere bevissthet om nærvær i livet. Og gi oss puff i retning av å ikke alltid slå oss til ro med at ting er slik de ser ut til å være. En del av påstandene er temmelig uspennende i seg selv og får bare liv sammen med bildene, mens andre er øyeåpnende og originale.

Og til slutt kan Christensen berolige sine nærmeste med at nå har han nesten utlignet balansen mellom sorg og glede i sitt forfatterskap. Det spiller forresten ingen rolle, for han har en fin vri på slutten, der tellingen blir gjort til skamme. «… for sorgen er bare én/ og gleden er mange».